Dette 47 år gamle bildet viser tre unge kvinner i gang med det Adresseavisen fant ut var en vanlig aktivitet for unge kvinner i 1969, nemlig innesitting. Tittelen på lørdagsreportasjen som sto til bildet var «Hva gjør de lørdag kveld?». Bakgrunnen for reportasjen var at Trondheim den gang hadde et kvinneoverskudd på 4000, og at byens ungkarer i liten grad syntes det gjenspeilte seg i byens uteliv.

Reporter Finn Åldstedt og fotograf Monrad Kjellby tok ungkarene på ordet, og formulerte noe av formålet med reportasjen alt i ingressen: «Byens ungkarer forlanger et svar!», tordnet avisen uhøytidelig. De tre sykepleier-elevene på bildet ga noe av svaret. Fra venstre ser vi Lillian Wangberg, Karin Nilsen og Kari Sylthe. De fortalte avisens team at det ble mye innesitting i vinterhalvåret, «til tross for at det stadig kommer invitasjoner utenfra», som reporteren påpekte.

Situasjonen for ungkarer i Trondheim på slutten av 60-tallet ble skildret som dramatisk: «Hver lørdagskveld stiger et mangestrupet, molefonkent sukk fra dypet av Trondheim – et unisont smertehulk fra byens ungkarsstand. Rundt i byens ungkarshuler sitter lykkes stebarn og skjærer tenner i forbitrelse over skjebnens dampveivals, som med stor treffsikkerhet ruller dem flate hver bidige lørdagskveld.»

Til tross for at byen hadde et kvinneoverskudd på 4000 gjeldende år, og til tross for at «Trondheim er med rette kjent for å være en by med søte piker i hopetall», hevdet reportasjen at om man «trekker i blådress og sprader ut av unkarshulen for å nedlegge kvinneviltet», ville man «i likhet med de fleste jegere oppdage at viltet er forsvunnet, slik elgen fordufter når jaktsesongen begynner».

Reportasjen underslo ikke at man kunne finne «yndige og elegante hunndyr» på byens restauranter, men påpekte at det «i 90 prosent av tilfellene er fredet vilt. Fredningen overvåkes av ektefeller, forloveder eller begunstigede ungkarer, som er rede til å forsvare seg og sitt med nebb og klør. Ellers hører det ikke med til god takt og tone å engasjere damer ved bordene på restaurantene i Trondheim».

Adresseavisens team oppsøkte flere unge kvinner for å få deres forklaring på den spesielle situasjonen i byens uteliv. En gruppe lærerstudenter fortalte at de gikk på Studentersamfundet jevnlig, men at de også av og til «sitter hjemme og vansmekter». Deres ønske var: «Flere danserestauranter hvor det er lov til å engasjere ved bordene og hvor det hele foregår i litt penere former enn under «fest på lokalet».

Sykepleierelevene på bildet fortalte at de ofte gikk i Studentersamfundet lørdagskveldene, «til tross for at det ikke byr på særlige muligheter til dans-(..) Hvis Studentersamfundets port er stengt, går enkelte på kino eller til små private sammenkomster hvis slikt står på dagsorden. I vinterhalvåret blir det mye innesitting», fortalte de. Og ikke bare det:

«Vi får høre at sykesøstrene savner en danserestaurant, gjerne med diskotek slik at prisene ikke blir for stive. Dessuten må det settes en aldersgrense ved 18 år så ikke «småfansen» okkuperer stedet. Nok et krav stilles – stedet bør ikke stenge ved midnatt som restaurantene nå gjør, men holdes åpent til kl. 1-2 om natten».

Både for dem som ikke aner noe om utelivet i Trondheim for 47 år siden, og de som fortsatt husker det, er det grunn til å merke seg at de fleste av ønskene til de unge kvinnene i 1969 om hvordan byens uteliv burde bli, i dag må sies å være innfridd. Om det molefonkne sukket fra byens ungkarer dermed har stilnet, er mer usikkert.