Tatoveringsbransjen har gått fra lyssky havnesjapper for sjøfolk, til big business for mainstream ungdom og deres foreldre.
Det har banet vei for en ny bransje. Angrebransjen.
Vi har funnet en av medeierne i det forholdsvis nystartede Retusj i Trondheim. De var tre karer. De hadde alle tatoveringer de ville fjerne. De oppdaget at det var stor etterspørsel. Dermed var det gjort. De ble gründere på folks anger. For ingenting varer evig. Ei heller en tatovering.
Alt kan repareres?
- Siden vi startet opp i januar i fjor, har rundt to hundre personer kommet til oss for å fjerne tatoveringer av større eller mindre art, forteller Bo Didriksen. Fysioterapeut, daglig leder og faglig ansvarlig for dem som sørger for at du kan fjerne bildene fra fortiden dersom angerens time kommer. I hvert fall de synlige, de du bærer på huden.
Og mange ønsker seg det. Ifølge British Journal of Dermatology vil en tredel av dem som tar tatovering, angre det. Og en tredel av disse igjen, gjøre noe med det.
- Markedet er enormt, sier Didriksen.
I bransjen regner man nå med at rundt ti prosent av Norges befolkning har tatovering. Etter en kjapp omregning til trønderske forhold, lander man på nesten 45 000 tatoverte trøndere, og i kjølvannet, altså sannsynligvis 15 000 angrende sjeler. Og de blir stadig flere, både de som er tatoverte og de som angrer, for de unge er i sterkt flertall. Ifølge en undersøkelse foretatt av InFact går hver fjerde nordmann under 30 år rundt med en tatovering. De angrer gjerne de også.
- Det er noen som angrer vilt, sier Didriksen. – Men det som er snedig, er at de ofte kun angrer på én. Man får ofte en følelse av at det er en spesiell historie som ligger bak, sier han.
Det er alltid en historie.
Styggest i byen
Her kommer én av dem inn døra. Mannen med Trondheims styggeste tatovering, skal man tro både ham selv og de som skal fjerne den. For i fjor sommer fikk Frank Olsen (52) den litt tvilsomme æren av å vinne Retusj sin usedvanlige konkurranse om byens styggeste kroppskunst. Men Frank tar det med stor ro og en god dose humor. Dessuten var premien verdt sin vekt i gull: Å få den bort.
- Hvis jeg hadde satt på to øyne på toppen og et par tresko i bunnen av denne, kunne jeg kalt den «spøkelseskladden», flirer Frank, trekker opp skjorteermet og viser fram det som for tjue år siden var en smidig tiger på en svulmende underarm. Noen år senere ble den fylt med blekk og transformert til en svart panter. Og etter enda noen år, da Frank ikke lenger løftet like ofte og like tunge vekter, svulmet ikke panteren lenger stolt på underarmen, men snek seg rundt til baksiden.
Og nå står den for fall.
- I utgangspunktet var den veldig bra, bare så synd at hodet på tigeren gradvis forsvant på andre siden av armen, flirer Frank. Han innrømmer glatt at den har vært gjenstand for en god del godmodig mobbing.
- I løpet av tjue år er jeg blitt vant til å ha den der, så egentlig bryr jeg meg ikke særlig om den. Men så vant jeg denne konkurransen, forteller Frank blidt.
Konkurransen dreide seg altså om å kåre byens styggeste tatovering. At premien var å bli kvitt den gratis, er ikke helt uten betydning, for en tatovering gir slett ingen billig anger. På Retusj koster det 1100 kroner for én behandling av en 5 x 5 centimeters tatovering, det dobbelte for en 10 x 10 centimeter, og så videre. Fem-seks behandlinger må man minst regne med før man er kvitt kroppskunsten. Og det er «best case scenario», hvor tatoveringen ligger nær lymfekjertel, ikke dypt i huden, og hvor det har vært brukt lite blekk. Ofte er det behov for flere behandlinger.
- Jeg synes det er rart at det ikke er flere som fjerner tatoveringer. Det er jo mange som har vært i Syden, svingt innom en tatoverings-sjappe mer eller mindre i vater og angret på det etterpå, flirer Frank. - Men det skyldes vel kanskje prisen.
Frank skal ha en ny tatovering oppå sin gamle og trenger dermed bare å bleke tatoveringen, men dersom han skulle fått «spøkelseskladden» til å forsvinne helt sporløst, ville han trengt 14 behandlinger, estimerer Bo Didriksen. Det ville gitt en sluttsum på over 46 000 kroner.
- Man bør nok spare litt før man går i gang med å fjerne en tatovering, sier Didriksen.
Han har hatt flere potensielle kunder inne med omfattende tatoveringer. Noen går igjen med uforrettet sak.
Angeren koster dem for dyrt.
I likhet med andre motetrender, svinger det også i bransjen for kroppskunst. Kinesiske tegn er ikke like hippe som de engang var, stjerner og gifteringer er ut. De siste årene har også de spisse mønstrede «tribals», stammetatovering, fått mye pes; «tatoveringen for menn som trodde de skulle bli maori-krigere og tatoverte tribals for ti år siden», ifølge en tullestøttegruppe på nettet.
Trønderbartens vekst og fall
- Kinesiske tegn er ikke så populære lenger. Og «tribals», er ut, trønderbarten i korsryggen er ikke så trendy som den var, kan Bo Didriksen fortelle.
- Trønderbarten??!
- Mange kvinner har jo en slik vingeformet tribal, nederst på ryggen, forklarer han. Eller altså: En «trønderbart».
Frank Olsen er ikke utsmykket med trønderbart, verken her eller der. Men litt andre greier har han på luringen, i tillegg til «spøkelses-kladden». En drage her, en liten djevel der, sønnens navn på ryggen. Og på leggen, selvsagt verdens beste rockeband.
- Som er..?
- Men kjære!
Han trekker opp buksebeinet og viser tunge. Tunga til Mick Jagger.
50.000-kronersmannen
Selv var Frank tidlig ute, før den store tatoveringsbølgen skylte over Norge.
- Det var kanskje mest vanlig innenfor mc-miljøet. Men jeg hadde hatt lyst på en lenge, sier han og smiler over minnet av guttungen i Bodø som så sjøfolkene komme hjem med tatoveringer, det berømmelige ankeret, og som syntes det var stor stas.
Så gikk det i glemmeboka ei stund, til han hadde penger og vilje til å gjøre noe med det sjøl.
- Tigeren var den første. Og når du først har tatt én, så har det lett for å bli flere, forteller han fornøyd. For av alle bilder han bærer på kroppen, er det bare spøkelseskladden han vil til livs.
Men selv om han er stor fan av tatoveringer, er rådet klart til den kommende generasjon. Pjokken hans er liten ennå. Men kommer han som 17-åring og ber om fullmakt fra far, er det kontant nei.
- Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør?
- Men jeg var over 17! Ha ha!
- Og nå er du 52. Hvor mange kroner har du lagt ned i denne kroppen?
Han tenker. Den ene armen. Seks-sju tusen første gangen, nye seks-sju tusen på å tatovere over den. Og så var det den andre armen. Skulder. Rygg. En kjapp hoderegning, og han lander på rundt femti tusen.
- Den gang, understreker Frank. I dag ville det kostet adskilling mer. Men det er jo fordelt over tid, da. Jeg er nok rar i hodet, men 50 000 i en smell ville jeg ikke brukt!
Men i generasjonen under Frank gjør stadig flere nettopp det. Vil man ha en forseggjort «sleeve», som strekker seg fra håndledd til skulder, må man ut med flere titalls tusen.
Det koster å være kar – eller kvinnfolk – med tatovering. Og det koster å fjerne den.
- Vi hadde en forespørsel fra en ung kar, som hadde tatoveringer over hele kroppen, forteller Bo Didriksen. Unggutten angret seg, men prislappen havnet på rundt 140 000 kroner.
Det var for mye.
SS Jugend? Nei takk
Det kan bli for mye. Daglig leder i Retusj går også rundt med en historie for mye om et bilde han vil bli kvitt. En historie han selv ikke fikk høre før det var gått mange år.
- Jeg fikk tatoveringen under fyllekalas med en kompisgjeng i Thailand for mange år siden.
I tre-fire tida om natta fant vi at ei tatoverings-sjappe hadde åpen bar, dermed ble alle tatovert, forteller han litt beskjemmet. Selv fant han ut at det kunne være lurt å tatovere inn blodtypen AB+ på hånda.
Og kanskje ville det blitt med det, hadde det ikke vært for et møte med en tysker for noen år siden.
- Tyskeren fortalte meg at SS Jugend gjorde noe lignende i andre verdenskrig. Og jeg har jo ikke lyst til å støte noen eller være ekkel.
Blodtypen på hånda kom for ti år siden. Og nå har han altså startet prosessen med å ta den bort. Fem behandlinger er unnagjort.
- Det vil nok bli 12–14 behandlinger før jeg er ferdig, siden den er helt ute ved hånda og en stor mengde blekk er brukt, sier Didriksen. Underveis i behandlingen har han anskaffet seg et lite arr. Det er fra et videreutdanningskurs i Amsterdam. En kursdeltaker holdt laseren med for høy styrke for lenge på ett sted. Det ble brannsår, og da han litt senere ved et uhell rev opp sårskorpen, ble det til nytt merke, varig denne gang.
For å praktisere tatoveringsfjerning, må man være autorisert helsepersonell med relevant opplæring og ha en ansvarlig lege.
Det er ingen formelle krav til utdannelsen, men fysioterapeut Didriksen har tatt ekstra utdannelse hos hudlege. Og altså dette kurset i Amsterdam som merket ham.
- Jeg vil nok bruke meg sjøl som eksempel, ja, sier han.
Shit happens
- Jeg har opplevd at det har skjedd feilstavinger. At tatovøren har byttet om på to bokstaver!
Svein Johansen flirer høyt gjennom telefonrøret. Til daglig jobber han som anestesi-sykepleier i Kristiansund, men for fire-fem år siden grunnla han Klinikk Luxane og ble også reisende i tatoveringsfjerning.
En gang i måneden pendler Johansen til Ålesund for å fjerne uønskede tatoveringer, for også på Nordvestlandet vil flere og flere fjerne sine gamle tatoveringer. Av Johansens rundt 50 kunder, har mange fulgt ham over måneder og år. Full pakke kan ta sin tid når det skal gå minst seks uker mellom hver behandling.
- Jeg følger med i utviklingen av deres sosiale liv, skilsmisser og nye kjærester. Jeg har opplevd at en ny kjæreste er med og holder jenta i hånda mens hun er her for å fjerne ekskjærestens navn!
Hvorvidt det er gjenstridige ekskjærester som er grunnen, vites ikke, men Johansen har opplevd tatoveringer som det har tatt 12–15 ganger å bli kvitt, mens andre tatoveringer er fullstendig borte etter fire behandlinger.
Med sine fire-fem år som tatoveringsfjerner har Johansen så stor tro på framtida at han har planer om å ta AFP fra sykepleieryrket for å gå fullt og helt inn i angrebransjen.
Gammel anger, nye muligheter
Inn ei dør og opp ei trapp i Olav Tryggvasons gate finner vi en kvinne som har vært noen år lenger i gamet. Eli Janne Fiskerstrand er utdannet hudlege med doktorgrad på medisinsk hudlaserbehandling. Nå tar hun mot oss på bakrommet for en prat om gammel anger og nye muligheter.
- Jeg har brukt fire år på en doktorgrad, så jeg regner meg rimelig kapabel til å bruke utstyret, ja, konstaterer Fiskerstrand tørt. Sammen med mannen og en spesialsykepleier, etablerte hun Hudspesialisten i 1999 og begynte med tatoveringsfjerning allerede i 2006.
- Dere var tidlig ute i norsk sammenheng?
- Vel, det var hudleger i Oslo som hadde startet før oss, sier Fiskerstrand. Over en kopp kaffe på pauserommet forteller hun om et marked som har utviklet seg kraftig siden den gang hun begynte for ni år siden.
- Etterspørselen er økende. I dag behandler jeg i snitt to-tre kunder om dagen. Det er blitt mer utbredt å tatovere seg, derfor er det også flere som angrer.
- Hvorfor angrer de?
- Det er jo mange grunner til det. Du har jo navn på gamlekjærester, for eksempel ...
- Klassikeren!
- Ja, ikke sant! Og så er det en del menn i 40-årsalderen som nå ser tatoveringen sin som et tåpelig påfunn fra for lenge siden.
Fiskerstrand har nok sett litt av hvert av miserer – unge som er merket for livet av en gammel flamme. Førtiåringene som ikke lenger er fulle av ungdommelig overmot og nå synes tattisen på ryggen er litt flau.
- Men jeg har ingen eldre enn femti, og det forbauser meg. For når huden blir skrukket, så blir jo tatoveringen helt deformert.
Tatoveringene kan forflytte seg vet du!
Hun slipper ut en liten latter. Vi skjønner tegninga.
Et gjennomtenkt innfall
Og mens vi ser for oss en tatoverings potensielle livsløp, får vi selskap på pauserommet. Hilde Hegg er en velstelt kvinne midt i livet, som slett ikke går rundt med en skrukket tatovering. Men vil fjerne den likevel.
- Jeg har hatt to behandlinger, har muligens tre igjen. Men jeg får det gratis, siden jeg jobber her, forteller Hilde fornøyd.
Den gang hun lot seg tatovere for tjue års tid siden, valgte hun seg det kinesiske tegnet for Vekten.
- Det var et lite innfall, jeg ville bare ha det som et lite smykke. Men nå er jeg blitt mormor. Så nå får det være!
Hudspesialistens laser, som vi snart skal få se i aksjon, har kun effekt på svarte, grå og blå tatoveringer. Fiskerstrand anbefaler uansett ikke kundene å fjerne gule, grønne og røde farger i huden. Hun refererer ikke til noen konkret forskning, men viser til at også hud-leger i Oslo fraråder fjerning av disse fargene.
- Stoffene som utskilles fra disse fargene har andre kjemiske komponenter og kan være kreftfremkallende, sier hun.
Hilde, som nå venter på at laseren skal varmes opp så hun kan bli «skutt», var en fornuftig ung kvinne og gikk for blått den gang hun valgte sin tatovering. Et gjennomtenkt innfall altså.
- Ja. Jeg hadde lest meg opp og ville ikke ha noe som jeg ikke kunne fjerne hvis jeg ikke ble fornøyd. Man vet jo aldri.
Og nå skal den til pers. Med to behandlinger bak seg, vet Hilde hva hun går til, tatoveringen hennes, på størrelse med en femmer, får i underkant av hundre skudd.
- Man blir litt nummen, men det går helt greit, sier hun lett og legger seg lydig ned på benken med blottet skulder.
- De fleste synes det er verre å fjerne tatoveringen enn å ta den. Men det er forbausende hva folk takler, sier Fiskerstrand, mens hun deler ut beskyttelsesbriller til alle og ellers gjør seg klar. Så setter hun laserskuddene i rask rekkefølge over tatoveringen. Før vi vet ordet av det, er det over. Det hele har ikke tatt mer enn et par minutter.
- Er du heldig, er det kanskje nok med fem behandlinger. Etter første behandling ser vi hvor godt den har bleket og dermed hvor mange behandlinger som vil være nødvendig.
Kundene får veldig god informasjon, sier Fiskerstrand.
Og prisen, det kommer an på antall behandlinger. Hildes ville normalt ha kostet henne 1400 kroner per gang. Det koster å være barhudet.
- Jeg fraråder egentlig folk å begynne på for store tatoveringer, men det er mer av prishensyn. Det blir veldig kostbart, sier kvinnen med pistolen.
Bortsett fra en viss fare for å blakke seg, finnes det noen potensielle faremomenter i forbindelse med både tatovering og fjerningen av dem. Det er ikke hvem som helst som kan gå opp trappa til Hudspesialisten for å bli «skutt».
- Er du gravid eller ammer, blir du avvist. Og hvis du er for brun.
Fiskerstrand forteller om absolutt solrestriksjon.
Intet sollys siste fire uker før behandling, og heller ingen soling mellom behandlingene.
- Også det brune fargestoffet i huden vil kunne ødelegges av laseren, og du vil kunne få et permanent hvitt omriss av tatoveringen.
Det er kjempeviktig ikke å ødelegge hudens normale pigmentering. Det har vært kunder her som har sprøytet inn bruningsstoffet melanotan i kroppen, som jeg ikke kunne behandle, fordi de aldri blir helt bleke mer, sier Fiskerstrand.
Heller ikke angrebransjen kan visst fjerne alt.
En typisk historie
Men noe kan den fikse. Noe man har gjort i ungdommen som en småbarnsmor på 37 ikke kan stå inne for.
En typisk historie, mener en smilende kvinne ved godt mot. Vi er tilbake i ventesofaen til Retusj, der vi finner Karoline Stangvik. Grafisk designer. 37 år. Tobarnsmor. Og i dag har hun kommet den lange veien fra Inderøy for å bli kvitt en «gammel ungdomssynd».
- Man skulle ikke tro at jeg var grafisk designer når du ser denne her!
Karoline ler høyt når hun trekker bukse-beinet oppover leggen og viser fram to små tatoveringer over høyre ankel, mens hun rister litt på hodet over seg selv og sine påfunn.
- Jeg er redd jeg er ganske typisk. Da jeg var 17, tatoverte jeg et kinesisk tegn, som jo var veldig moderne på den tida. Men siden den var både slurvet gjort og rart plassert, fikk jeg kort tid etterpå tatovert denne enda styggere tatoveringen over.
Regnbue fra kompis
Hun titter ned på et lite lubbent hjerte. Eller er det en ballong?
- Nei, det er et hjerte, sukker hun litt oppgitt.
Impulshandlingen i tenårene forandret altså fasong, men har fulgt henne siden. Litt irritert på den har hun vært, før hun slo seg til ro med «hjerteballongen» sin. Og en gang på fest fikk den sannelig selskap av en liten regnbue.
- Det var litt seinere. En kompis av meg hadde kjøpt utstyr og fikk øve seg på meg, haha! Men den er så diskret og liten, at den har jeg egentlig ikke noe problem med.
Men når hun nå først tok seg på tak og skulle fjerne noe, ble den lille regnbuen over ankel-kulen med i samme slengen.
Hvor mange ganger til hun må ta veien til Retusj for å «skytes», vet hun ikke.
Men om hjertet skal forsvinne helt, regner hun med at det blir noen turer til. Om hun har råd da.
- Det er jo en tusenlapp hver gang, så det kan bli kostbart. Men jeg er jo litt forfengelig.
- Du er så forfengelig at du vil ha bort pynten?
- Ja, haha! Men jeg kan ikke stå inne for denne lenger. Og den gangen jeg hadde lyst til å gjøre noe med den, visste jeg ikke engang at det gikk an å ta den bort.
Men nå vet hun det og velger å kvitte seg med ungdommens hjerte. I stedet for å utvide tatoveringen, slik mange gjør.
- Egentlig har jeg ikke noe forhold til tatoveringer, jeg har ikke noe statement, så for meg er det totalt meningsløst!
Da får det så være at det er surt å bruke penger på å fjerne noe man har brukt penger på å få seg. Og at det er litt vondt.
- Jo, litt vondt er det. Men jeg fødte et barn for bare ti måneder siden, så da må jeg vel tåle dette. Hehe.
- Og om sønnen kommer om noen år og vil ha en tatovering?
- Det får være helt opp til ham hvis han har fylt 18. Men jeg kan jo fortelle ham historien min!
Les også: Små, hjemmelagde tatoveringer har blitt det nye store.
Les også: Tatoveringsartist Linn Theres Pettersen har flere ganger tilbrakt julaften alene.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no
Gikk du glipp av Ukeadressas hovedreportasje i forrige uke?