Ødelagt, knust og feid bort er byen Tacloban i Filippinene akkurat nå. Mange tusen mennesker er døde, men ikke bare det. Maten, drikken og husene er borte. Livsgrunnlaget er forsvunnet, altså det mennesker trenger for å overleve, for å ikke dø ut.
Nesten alle tenker «så lenge de overlever tyfonen så går alt bra». Under tyfoner dør mange av vinden og kraften, men omstendighetene etterpå er kanskje enda verre. De fryser og sulter i hjel. Kan vi ikke hjelpe?
Erlend Johannesen er en tøff og modig mann, han startet Streetlight som er en organisasjon som hjelper gatebarn i Filippinene. Han startet organisasjonen fordi han syntes det var så mange gatebarn der. Erlend og flere andre som hjelper ham, bygget et barnehjem og inviterte gatebarna til å bo der. Barna ble familie for dem.
Men hvordan tror du barnehjemmet som lå i byen Tacloban ser ut i dag? Det er helt ødelagt, det er ingenting igjen. Noe av det første Erlend sa da han fikk se hvordan byen var: «Det er alle mot alle». Med det mente han at alle har ingenting, den som finner, vinner. Erlend og hans team reddet heldigvis alle, så ingen av barna omkom. Og nå har de evakuert 100 barn og ansatte fra byen.
Jeg ber dere ikke om å være like tøffe som Erlend, men jeg tenker at Norge er et av de rikeste landene i verden, vi må kunne gjøre noe. Jeg vet at Norge fra før har vist en stor innsats, men det kan aldri bli nok. For katastrofen er ikke over.
Tuva Prestmo Kvithyld (13)