Verden har tatt et kjempesprang fremover når menn takker nei til krevende posisjoner.
Av hensyn til familien» er blitt universalsvaret når kjente personer, som regel menn, begrunner hvorfor de forlater høye stillinger i samfunnet. Noen ganger er det blitt en bekvem klisjé å bruke der hvor bakgrunnen kanskje er en helt annen enn den høyverdige setningen tilsier. For bakom den ligger privatlivet, og det har den store offentlighet ikke noen innsynsrett i. Men er det virkelig alltid så enkelt som det virker?
Som når den profilerte politikereren Odd Eriksen i Nordland nylig trakk seg etter å ha blitt anklaget for trakassering av kvinnelige kolleger og medarbeidere. «Av hensyn til familien» kan han ikke si noe om innholdet i anklagene. Men han forlater i alle fall sin posisjon og kvinnene får fred.
Eller da en sliten og hardt prøvet justisminister Knut Storberget (Ap) gikk av senhøsten 2011, mens kritikken av dårlig politiarbeid og svak beredskap begynte å komme etter sjokket 22. juli. Året etter kom Gjørv-kommisjonen med sin knusende kritikk av et helt system som hadde sviktet, men da satt en annen justisminister i stolen. Storberget forlot sin post «av hensyn til familien», og det kan ingen bebreide ham for. Men hadde vi hatt mindre forståelse for hans avgjørelse hvis han hadde sagt at han var utslitt og nedbrutt etter det kolossale presset også han måtte tåle etter katastrofen? Jeg tror ikke det.
Vi liker å se på Norge som et land av likestilte mammaer og pappaer som fordeler omsorgen for sine barn mellom seg. Det gjør de etter mer eller mindre mild tvang fra et politisk bestemt system for å få fedre til å ta en større del av ansvaret, byrden og gleden ved å ha barn. Vi blir begeistret når menn trekker seg tilbake fra fremtredende posisjoner for å ta seg av sine barn. De har ikke bare barn å ta seg av, de har også krevende kvinnelige partnere med egen karriere å ta hensyn til.
Det er definitivt et fremskritt når menn gjør som kvinner i alle år har gjort. Pussig nok er det sjelden at vi hører kvinner si at de «av hensyn til familien» ikke kan stille til stortingsvalg, bli statsråder, innta toppstillinger i næringslivet. De må ofte begrunne det motsatte: At de til tross for familien, tar på seg krevende oppgaver utenfor hjemmet.
I fjor på denne tiden vakte det oppsikt da en rekke profilerte politikere fra flere partier varslet at de takket nei til gjenvalg ved storsingsvalget i år. Ola Borten Moe (Sp) gjorde det, Tord Lien (Frp) likeså, det samme gjorde hans partikollega Ketil Solvik-Olsen. Også andre småbarnnsforeldre som Erling Sande (Sp), Thomas Breen (Ap) og Anne Marit Bjørnflaten (Ap) valgte å takke nei. Med unntak for Borten Moe, var begrunnelsen den samme: Hensynet til familien. Med i selskapet kom også den nybakte fader, KrF-leder Knut Arild Hareide, som sa at han ikke ville bliS statsråd, av hensyn til mor og barn. Senere lot han seg overtale til at han likevel kunne gå inn i en regjering, om det skulle bli aktuelt. Det ble det jo ikke.
Vi liker og respekterer menn som velger familien. Særlig at selv i et manneparti som Frp finnes det yngre menn som tenker som en såkalt myk SV-mann. Vi forstår at det er vanskelig å kombinere livet som rikspolitiker i hovedstaden med familieliv et annet sted i landet. Har du familien i Trondheim, hjelper det lite at det er lekerom i Stortinget, at antall kveldsmøter er redusert, mandag og fredag som regel møtefri, feriene lange og man har rett til en gratis hjemreise i uken. For fedre på oljeplattform, til sjøs eller på internasjonale operasjoner for Forsvaret, må jo dette lyde himmelsk. Men lell, som vi sier i Trøndelag.
Så ringte Erna, eller kanskje var det Siv. De som ikke kunne stille til valg av hensyn til familien, takket ja til tilbudet om å bli statsråd. Det må være av hensyn til landet. Vi trenger jo statsråder av alle varianter, også de midt i livet med småbarn. Du blir ikke spurt om å gå i regjering så mange ganger i livet. Det er bare å kaste seg på toget når det går, selv om barna vokser mens far er på farten.
Skjorter og slips pakkes ned, og vips! er pappa i Oslo. Det er ikke mulig å takke nei til et sånt tilbud. Bare Per Sandberg (Frp) gjorde det, to ganger til og med, ifølge ham selv. Han var for sliten til 24/7-jobben som statsråd, men har fortsatt gode krefter til å håndtere Stortinget. Under regjeringsforhandlingene pendlet han daglig 3160 kilometer mellom Silsand på Senja og Nydalen i hovedstaden, for å ta vare både på familie og politikk. Vi skjønner at det krevde sin mann.
Nå sitter statsrådenkene igjen alene hjemme, med ansvar for barn, hjem og egen jobb det meste av uken. De stiller opp. Av hensyn til landet. Og til far.