Jeg gjenkjenner ekkoet av min egen stemme: Jeg vil ikke ha et hvitt og upersonlig kjøkken. Det er uinteressant og gjenspeiler ingenting av min egen personlighet.

Folk bruker penger på å se ut som alle andre. De kjøper seg til fremmedgjøring. Bare tenk på Pushwagners bilder av ansiktsløse mennesker. De marsjerer i samme retning. Alle står i den samme rulletrappa. Det er symbolet på det norske kjøkken, spør du meg! Alt er regulert. Alle går i takt.

Nok sagt om den saken. Og her kunne denne teksten ha sluttet. Men nei. For med en slik ufravikelig holdning kan man jo bli ganske overrasket over at jeg for noen uker siden befant meg frivillig nettopp i en kjøkkenbutikk, sittende ansikt til ansikt med en selger.

Jeg hører meg selv si at jo kanskje hvite overskap ikke er så galt likevel. Og hva med kokende vann på én to tre fra kjøkkenkrana? Trenger jeg det? Ja? Nei!

Men hva med to ovner? Én kun med varmluft. Det gir de beste grønnsakene. Ikke dumt? Mmmm, den må jeg tygge litt på. Kunne absolutt ha vært noe. Og ganske praktisk, faktisk. Når jeg har gjester. For det har jeg jo. Av og til.

Plutselig har jeg bilder i hodet av meg selv vandrende rundt i et nyinnredet kjøkken, hvor alt fancy utstyr er på plass.

Kun én ting holder jeg knallhardt fast ved: Jeg skal ikke ha kjøkkenøy med barstoler. Nei! Nei! Nei! Derfor havner jeg på en løsning langt unna det, med sitteplass ved benken og – to barstoler. Noen prinsipper skal man jo tross alt ha.

Den eneste personlige vrien jeg til slutt ender opp med er en trehylle under de hvite skapene. Snekkeren ga meg den bekreftelsen jeg trengte på at dette er utenom det vanlige: Det varianten har jeg ikke sett før. Smart. Kanskje du er den eneste på Byåsen med den vrien, sier han, og jeg krysser fingrene for at det ikke er en spøk.

Hvordan havnet jeg egentlig her? Med nytt kjøkken. Har jeg en splittet personlighet? Er det vanskelig å ha prinsipper når noe større frister, som et nytt kjøkken?

Svaret kommer snikende: Det er fordi det er så utrolig bekvemt. Det føles bra å åpne skuffer med et oversiktlig system. Lekker kjøkkenvifte uten spor etter tidligere eieres mangeårige matlaging. Og siden personlig stil ble nevnt. Det krever så mye tid og planlegging.

For siste gang går jeg inn kjøkkendøra før alt skal rives, og gjett hvem jeg møter der?

kjerstin.rabaas@adresseavisen.no