Kanskje først og fremst på grunn av kontrasten med omgivelsene. Et stort, varmt objekt i tre, midt inne i denne nisjen av kald stein inne i en kolossal steinarkitektur. Ord som new-age dukket opp som klarere referanse enn kirkeutsmykning.
Men så leter man etter trekk som binder det nye elementet sammen med disse omgivelsene - noe som får et opplevd fremmed element til å synke inn og bli en del av konteksten.
Det første jeg da legger merke til, er de to bueformasjonene. Ornamentert tre som etteraper et annet materiale, nemlig horn. Disse er stilt opp som en dobbeltportal. Formalt minner de både om de mange gotiske buene i den øvrige gotiske arkitekturen her og de såkalte mandorlaene bak fremstillinger av Kristus. Naturen kommenterer kulturen med en formlikhet. Også den buede sokkelens farger i varmt rødbrun og mykt gul harmonerer med sjatteringene i marmorgulvet under.
Så til figuren - med armene i en innbydende gest, strakt ut til sidene. Den har uforholdsmessig lange armer, og figuren er nokså stiv og kompakt. Men så kommer jeg til å tenke på alle de middelalderfigurene jeg har sett i stein og tre, som bryter helt med min forventning om både riktige proporsjoner og anatomisk korrekthet.
Dernest kommer ornamentikken. Jeg kjenner ikke disse mønstrene, og følgelig vet jeg foreløpig ikke - i dette første møtet - hva de kommuniserer. Ikke annet enn at kunstneren her følger samiske håndverkstradisjoner. Jeg opplever dem først og fremst som dekor. Men hvor mye av mine omgivelser her er ikke formidlet gjennom et kodet budskap? Den eneste forskjellen er at jeg i langt større grad er opplært til å lese eksempelvis glassmalerienes ikonografi, arkitekturens symboler og skulpturenes identifikasjonsmarkører.
Les mer om kunsten i Trondheim her
Midt i denne umiddelbare refleksjonen må jeg stille meg selv det avgjørende spørsmålet: Hva hadde jeg egentlig forventet? Når en minoritet for første gang skal sette sitt visuelle preg på en bygningsmasse der de frem til nå kun har vært besøkende - uten et fysisk identifikasjonspunkt - ville det ha vært besynderlig om den øvrige majoriteten ikke la merke til nettopp dette: Et annerledes visuelt språk og et nytt uttrykk!