Regjeringen takker nei til å ta ut avkastning av investeringene som er gjort på Hysnes Helsefort.
Jeg har tidligere jobbet blant annet som fastlege. En stor del av pasientene mine hadde mange og sammensatte plager som i stor grad påvirket livet og deltakelse i jobb. Etter en rekke utredninger og behandling var det fremdeles mange som hadde omfattende plager som hadde store konsekvenser for livskvalitet og arbeidsevne. Som fastlege kunne jeg også henvise til ulike rehabiliteringstilbud. Jeg stilte meg ofte spørsmål om hva de ulike tilbudene inneholdt, hvem de egnet seg for og om noen faktisk kunne bidra til nye nederlag og eventuelt forlenget sykefravær.
I 2008 fikk St. Olavs Hospital i oppdrag å etablere et arbeidsrettet rehabiliteringssenter på Hysnes Helsefort. Det er bygget opp et robust tilbud for folk med nedsatt arbeidsevne på grunn av smerter, utmattelse og/eller psykiske plager. Klinikken følges tett med omfattende forskning i regi av NTNU for å få frem mer kunnskap om hvordan man best får sykmeldte tilbake til varig arbeidsdeltakelse.
I Norge har det vært drevet døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering i over 30 år. Helsevesen og NAV har kjøpt slike tjenester for milliarder av kroner. Likevel vet man svært lite om hvilke tiltak som faktisk hjelper på kort og lang sikt. Man vet heller ikke hva som er nyttig for hvem eller om noen tiltak faktisk bidrar til å forlenge sykefraværet. Dermed vet man heller ikke hva tiltakene koster opp mot hvor mye man tjener inn i andre enden i form av arbeidsdeltakelse, bruk av helsetjenester, osv.
Jeg er samfunnsborger med engasjement for fremtiden. Som skattebetaler vil jeg at man gjør fornuftige investeringer som gir kunnskap og positive ringvirkninger – også innen helse og arbeid. Som lege er jeg svært opptatt av at man utvikler effektfull rehabilitering for dem som har sammensatte utfordringer. Kunnskap om hvordan man best gjør dette er avgjørende for at leverandørene rundt om i landet skal drive god praksis. Også kunden (her: NAV og helsevesen) trenger å vite hva de skal etterspørre i sine anbud. Siden 2012 har jeg fått være med å bidra til dette.
Hysnes Helsefort er en liten og på mange måter banebrytende enhet med inntil 40 rehabiliteringsplasser. 14 klinikere pluss kjøkken, miljø og administrasjon gir et tverrfaglig og samtidig helhetlig tilbud som varer i to uker på Hysnes, én uke hjem og én uke på Hysnes. I hjemmeuken får deltakerne veiledning på telefon eller på arbeidsplassen, avhengig av om de er med i en forskningsstudie som pågår. Kombinasjonen av et intensivt kort program på Hysnes og veiledning mens deltakeren er hjemme er utviklet blant annet på grunnlag av resultat av forskning som er gjort. De som kommer til Hysnes utfordres, engasjeres og gjør konkrete endringer i sitt eget liv slik at de kan forholde seg mer hensiktsmessig til det som også er vanskelig i livet. Vi ser at vi bidrar til reelle endringer mot bedret funksjon, noe jeg også stadig får tilbakemelding om fra mine kollegaer i allmennpraksis. Det har vært krevende å bygge det sterke fagmiljøet på Hysnes som også har kontinuerlig pågående forskning. Så jeg er stolt når professor Petter Borchgrevink uttaler at vi «driver rehabilitering i verdensklasse».
Hysnes Helsefort er altså blitt et fyrtårn innen arbeidsrettet rehabilitering (ARR) og forskning. Andre ARR-klinikker etterspør mer kunnskap om hvordan man gir best rehabilitering (om innhold i program for ulike målgrupper, varighet, døgn versus poliklinikk, oppfølging eller ikke, osv.). Bare siste uken har jeg personlig mottatt to henvendelser fra ARR-klinikker som vil lære mer om innholdet i den faglige plattformen. De ønsker også å se hvordan vi har klart å implementere og vedlikeholde denne i hele organisasjonen.
For meg som har jobbet flere år som kliniker i ulike deler av helsevesenet og nå ser hva Hysnes bidrar med for Norge, er det helt uforståelig at regjeringen ikke vil videreføre Hysnes som et «forskningslaboratorium» etter prosjektperiodens slutt i juni 2016. Til tross for at mange først ikke hadde tro på Hysnesprosjektet fordi det var mer politisk enn faglig begrunnet, har vi utført oppdraget vi fikk på en måte som gjør at Hysnes nå er et faglig fyrtårn. Det er fremdeles behov for mye mer kunnskap på dette området. Som et statseid klinisk laboratorium, ville Hysnes i samarbeid med NTNU fortsatt kunne fremskaffe mye mer viktig kunnskap om rehabilitering, også av andre målgrupper om oppdragsgiver måtte ønske det. Det kunne for eksempel være ungdom mellom 18 og 25 år, som Norge virkelig må sikre hensiktsmessige tiltak for. Men da må regjeringen ta grep nå og sikre seg denne muligheten. Dermed kunne den vise at den mener alvor når den vil satse på kunnskapsbasert praksis og tettere kobling mellom helse og arbeid.
Jeg er hjertens enig med kollega og fastlege i Trondheim som skrev til meg etter at Bent Høie hadde bebudet opphør av Hysnes Helsefort: «Dette er en uting: at prosjekter som bygges møysommelig opp, og fungerer! for mine pasienter som har vært hos dere, via politiske krumspring så legges ned. Det er virkelig å kaste barn og badevann ut av vindu og rett i Trondheimsfjorden!»