Smakspolitiet HAVFRUEN Kjøpmannsgata 7 Åpent: man – lør fra kl. 16
Hvordan går det egentlig med Havfruen for tida? Verken anmelderkollega Mats eller jeg hadde satt våre ben i den gamle brygga øverst i Kjøpmannsgata på flere år. Uvisst hvorfor, egentlig, for jeg husker friske, sesongbaserte råvarer fra sjøen, ambisiøst og vellykket tilberedt.
Forventningene er derfor positive når vi entrer den renskårne sjømatrestauranten og får bord innerst i lokalet, med topp utsyn til Nidelva. Lokalet ser oppusset ut, med en smakfull miks av moderne interiør og gamle, rustikke trebjelker.
– Men det er litt lite folk her. Jeg ser bare fem personer, bemerker Mats.
Uheldig ørret
Vi bestiller dagens femretter og får appetitten skjerpet når vi leser i menyen at det tilbys «til enhver tid lokale og kortreiste retter, og det ypperste av norsk sjømat».
Det kan vi raskt fastslå er feil. For første rett - en todelt sak der ørrettartar med gressløk, sitronsaft og chèvre utgjør høyre flanke av tallerkenen, mens confitert ørret med karse ligger til venstre – tar vi rett og slett ikke for god fisk. Den rå ørreten smaker litt emment og ufriskt. Det samme med det confiterte ørretstykket, som er forsiktig trukket til en fin konsistens. Råvaren er ikke god nok. Dessuten klarer jeg ikke å spise chèvreosten samtidig som ørrettartaren, da smaker det bare geit, og ingenting annet. Mats er enig.
– Det er forvirrende smaker. Ikke på en god måte. Men karsen er fin, prøver han å oppmuntre.
– Dessuten er det aldri feil å få Calles Riesling i glasset (139.90 på polet).
Løfter seg med suppe
Neste rett er på et annet nivå. En rik og fyldig jordskokksuppe, med røykte, feite blåskjell som sitter perfekt med suppa. Brunet smør er dryppet på toppen og forsterker smakene. Jordskokkchipsen smaker også godt, men er dessverre litt seig og setter seg fast mellom tennene.
– Nesten helt perfekt, stråler Mats. Jeg er helt enig. Vinen, en Clos Les Montys Muscadet Sevre (129,90 på polet), blir litt for veik mot den feite suppa og forsvinner. Før hovedretten er vi spente.
– Går nivået opp eller ned, nå? undrer Mats. Litt midt på treet, konstaterer vi, når vi serveres en komposisjon av stekt kveite på Annapoteter, med jordskokkpure, stekt sopp og skalldyrsmør. Rustikt anlagt, et raust stykke kveite som kunne tålt mindre varmebehandling, men som likevel flaker fint.
– Det er ikke «fine dining» mat, men det funker, mener jeg.
Salttoleransen varierer fra person til person, men her er vi skjønt enige om at kokken har overdrevet bøssebruken på både sopp og den skivede poteten. Heldigvis runder den fruktige vinen, Lequin- Colin Bourgogne Chardonnay (169,90 på polet), det hele fint av. Et treffende vinvalg.
– Men retten mangler de virkelig gode smakene, mener Mats.
Modig ost
Mens flere gjester ankommer lokalet, får vi osteretten, en morsom og modig variant. En luftig suffle ankommer med kokken på slep, han kakker hull i den og fyller opp med varm chèvresaus.
Suffleen smaker for litt omelettaktig, men ellers en original og god osterett.
– De skal ha pluss for å ta sjanser, mener Mats. I glasset har vi den franske, hvite og honningaktige Chateau de Pena Muscat de Rivesaltes (199,90 på polet), en frisk sterkvin som står seg meget god mot en kraftige smaken av geitost.
Oppturen fortsetter med desserten, sjokoladepannacotta med skogsbærsaus og tørket sjokoladesirup som gir en sprø kontrast mot pannacottaen. Vi begeistres av vinen, en Recioto della Valpolicella fra den lille produsenten Ivani (339,90 for 0,5l på polet). Det føles slettes ikke feil når den alltid tilstedeværende servitøren gir oss påfyll av denne.
Bonusdessert
En liten sjokoladebit med sjampanjeskum som bonusdessert setter et hyggelig punktum. Vi betaler 2246,- for fem retter med vinpakke for to personer.
– Det er litt stivt med tanke på den varierende kvaliteten, men de glimter da til. De berget nok et øye på terningen mot slutten her, sier Mats.
– Det er rart at det er fiskerettene som trekker ned på en sjømatrestaurant, for jordskokksuppa, osteretten og desserten var virkelig vellykkede, konkluderer jeg. Det vil neppe gå nye år før vi returnerer til Havfruen, men da håper vi virkelig at kokkene har fått dreisen på fisken.
VURDERING: n
Totalvurdering: Havfruen profilerer seg som stedet for fiskeelskere, men det er ikke der de har sin spesialkompetanse. (4)
Mat og drikke: En elendig førsterett med ørret trekker såpass mye ned, til tross for god stigning, en superb suppe og enkelte fulltreffere på vinfronten. (3)
Miljø: Stor takhøyde, vellykket miks av moderne interiør og verneverdige trebjelker, og utsikt til elva. Populærmusikk på anlegget. (5)
Service: Med nær sagt hele restauranten for oss selv i første halvdel, får vi oppmerksom oppvartning og påfyll av vin. Glemmer å presentere osteretten. (4)
Pris: Noe dyrt med tanke på den varierende kvaliteten, men det er ikke så langt unna. (4)
