Først når Emilie Nicolas har fått kontakt med lydmannen, ser hun på publikum, og når hun åpner munnen forstår jeg alt snakket. Emilie har en stemme som få, og den bærer overraskende godt. Hun er ingen underholder, men både bandet og publikum vil at det skal fungere, og etter å ha varmet seg opp går det stadig bedre.
Vi prøver å bli kjent, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvem hun er. Hun er søt når hun prøver å bevise at hun har blitt voksen på «Grown Up», og det kommer stadig flere øyeblikk hvor hun klarer å leve seg inn i nuet. Jeg forstår allikevel at hun er nervøs, og får lyst til å klappe henne på skulderen og si at det går fint, dette.
Når hennes frekkeste låt «Fail» treffer Basstionen, er det en annen Emilie vi får et glimt av. En som kan være sexy, og som ikke er redd for å vise det med strofen «Don’t call me lazy, I go down on him daily». Det er som den søte og sexy Emilie sloss om plassen, og jeg tar meg selv i å ønske at hun skal bli enda mer freidig på sin neste opptreden.
Musikken har sakte, men sikkert bygget seg opp, og på DumDum Boys-coveren «Pstereo» (spilt inn spesielt til festivalen), løsner det. Publikum er med, og hun kan slappe av. Eksamenen er over og applausen er god. Emilie har bestått, og selv om ikke alt sitter like bra, og jeg hadde håpet på enda høyere gåsehudfaktor, er det et virkelig talent som gjestet Basstionen på Pstereos første dag. Selv om vi fortsatt ikke har blitt ordentlig kjent, gleder jeg meg til å bli det i fremtiden.