- Samfunnet har ikke vondt av å se dette

- Jeg mener vi må være ydmyke. Barnevernet har et utrolig stort ansvar. Og vi har et forbedringspotensiale.

Les første kaptittel om Ida her

Det sier Jakob Bråtå, barnevernsjef i Karmøy kommune.

I dette intervjuet svarer han på kritikken og spørsmålene som Idas sak reiser.

Barnevernet overtok ansvaret i januar 2014. To år er gått. Barnevernsjef Jakob Bråtå sier de først vurderte det slik at Ida kunne bli ivaretatt i et fosterhjem.

Aftenbladet har dokumentert hvordan hun i all hast ble flyttet med politimakt til en omsorgsinstitusjon i Bergen. I løpet av ni rystende dager i mars 2014 fikk hun livet snudd på hodet. Hun ble blant annet innlagt på ungdomspsykiatrisk, ble tatt ut av fosterhjemmet i nærmiljøet uten å bli fortalt hvor hun skulle flyttes, og hun ble for første gang lagt i håndjern av politiet og transportert med makt til en fremmed by. I løpet av en drøy uke møtte hun over hundre mennesker, de fleste fremmede fra hjelpeapparatet. Dette skal ha vært første gang Ida utagerte overfor barnevern og politi.

Ida hadde ifølge barnevernets rapporter ingen atferdsproblemer før mars 2014.

Uvissheten var ikke bra

- Idas advokat mener at barnevernet i realiteten startet en kamp mot Ida da hun mot sin vilje ble flyttet vekk fra nærmiljøet og til institusjonen i Bergen. Kan du forstå at hun opplevde det slik?

- Det å bli flyttet vekk er noe du ikke har lyst til. Jeg hadde ikke likt det selv. Så det er ikke vanskelig å forstå. Vi ønsker overhodet ikke å bruke politiet og fysisk makt. Vi ønsker helt andre overganger enn det. Vi ønsker mildest mulige inngrep, samhandling og god dialog. Men det er ikke alltid det lar seg gjøre, sier Bråtå.

Han erkjenner at det var uheldig at Ida ikke fikk vite hvor hun skulle flyttes da hun i mars 2014 brått ble tatt ut av fosterhjemmet og nærmiljøet sitt.

- Vi ønsker mest mulig forutsigbarhet. Det er ikke alltid klart på forhånd hvor ungdommen skal flyttes. Men det er ikke er ikke sånn verken vi eller statlige barnevernsmyndigheter ønsker at det skal være.

Etter den dramatiske flyttingen til Bergen rømte Ida, havnet i den rusbelastede Nygårdsparken og prøvde narkotika. Hun utagerte mot politiet da hun ble pågrepet etter et drøyt døgn på rømmen i Bergen. På dette grunnlaget ble det besluttet at tvangsplassering i Øygarden var det rette for Ida, ikke en åpen omsorgsinstitusjon i byen.

Idas advokat, Sverre Hetland, mener barnevernet gjorde en stor feil da de ikke ga Ida en sjanse til, men i stedet gikk rett over på et tvangsregime.

Barnevernsjef Bråtå er ikke enig. Han viser til at fylkesnemnda i Rogaland i april 2014 samtykket i barnevernets beslutning om plassering på tvang.

- Evaluering hadde ikke vært feil

Etter drøyt fem dramatiske uker i Øygarden mot sin vilje, satte Ida fyr på institusjonen.

- Vi er nødt til å ha tillit til at institusjonstiltakene er forsvarlige, sier barnevernsjef Bråtå.

På spørsmål om han har noen oppfatning av tilbudet Ida fikk i Øygarden, svarer han:

- Når utfallet ble som det ble, er hun ikke ivaretatt på en god nok måte. Man klarte ikke å ramme henne inn på en god nok måte. Man klarte ikke å gi henne trygghet. Hadde hun følt seg trygg, så hadde man på en eller annen måte klart å unngå dramatikken som skjedde.

Trass i brannen, og en lang historie med utageringer og politibistand, ba ikke fylkesmannen om noen redegjøre om saken. På spørsmål om ikke en så alvorlig sak burde vært evaluert eksternt med tanke på læring, sier Bråtå:

- Jeg tror ikke det hadde vært feil om fylkesmannen hadde gjort en uavhengig vurdering av hva som skjedde. Vi trenger å lære i etterkant av så dramatiske situasjoner som dette.

Barnevernsjefen i Karmøy liker ikke å høre at institusjonen i Øygarden manglet et egnet skjermingsrom for Ida, og at personalet ikke skal ha vært forberedt på Idas utageringsproblematikk.

- Men vi har nok formidlet den informasjonen vi hadde. Vi har ikke holdt noe tilbake for å gjøre ting vanskelig for dem.

- Hva tenker du om bekymringsmeldingen fra en politibetjent som opplevde at personalet i Øygarden behandlet Ida nedlatende og respektløst?

- Jeg forventer at alle ungdommene under vår omsorg blir snakket til på en skikkelig måte. De skal behandles med respekt selv om vi må gå inn med tvangstiltak. Dette er særdeles viktig.

- Har du noen grunn til å tvile på politibetjentens beskrivelse av hva han så?

- Nei.

Mulig å la dem bestemme mer?

En teamleder ved institusjonen i Øygarden har altså sagt til oss at Ida fikk en svært dårlig start i Øygarden. En viktig grunn er at hun var plassert der mot sin vilje. Ida syntes det var øde, ensomt og utrygt og var i opposisjon fra første dag. Teamlederen spør hvorfor ikke også ungdom plassert på tvang kan få innflytelse på hvor de skal bo. Dersom de for eksempel hadde fått velge mellom to institusjoner, ville de kunne ha fått en bedre start, mener hun.

- Ideen er besnærende, sier Bråtå.

- Jeg skulle gjerne sagt til ungdommen at «Nå har vi tre institusjoner her som er egnet, hvilken kunne du tenke deg»? Vi må etterstrebe at ungdommen involveres mest mulig. Utfordringen er at vi har få institusjoner å spille på. Så i dag er dette litt urealistisk.

Bråtå understreker at det er det statlige barnevernet, Bufetat, som har ansvar for å tildele institusjoner.

- Burde ha vist om tvangsinngrep

Før Ida ble plassert på Øygarden i april 2014 bodde hun rundt en måned på akuttsenteret Klokkarlia i Bergen. Aftenbladets kartlegging viser at Ida ble utsatt for 14 tvangstiltak i forbindelse med rømninger, trusler, utageringer og liknende.

- Det er mye, erkjenner Bråtå.

- Men disse tvangsinngrepene kjente ikke saksbehandleren hos dere til. De finnes ikke i barnevernets saksmappe. Burde dere sørget for at dere var informert om hva som skjedde på en institusjon hvor Ida tilbragte en måned av sitt liv?

- Vi ønsker alltid å være best mulig informert. Sett i ettertid burde vi ha visst om dette.

- Burde også institusjonen i Øygarden vært informert om disse utageringene, rømmingene og tvangstiltakene før de overtok henne?

- Absolutt. Det er viktig at de får all informasjonen for å ivareta ungdommen på en best mulig måte.

- Er det en systemsvikt dersom institusjonen i Øygarden ikke fikk denne informasjonen?

- Om det ikke har vært en skriftlig overlevering av informasjon, antar jeg at det har skjedd muntlig, sier Bråtå.

- Vi ville ha henne nærmere

Kan barnevernet ha undervurdert hvor stor belastning det har vært for Ida å bli plassert på det hun har opplevd som øde plasser, som Øygarden og Skjold? Plasser hvor hun har følt seg ensom og isolert?

- Hadde vi kunnet velge på øverste hylle, ville vi ha valgt en institusjon nærmere Karmøy. Da ville det vært lettere å følge henne opp. Men det er ikke vi som bestemmer på hvilken institusjon ungdommen skal plasseres. Det bestemmer det statlige barnevernet. De må svare for vurderingene som er gjort, sier Bråtå.

Barnevernet flyttet på Ida sju ganger i løpet av åtte måneder. Flere av flyttingene var dramatiske, ikke minst flyttingen til Indre Troms høsten 2014. Ida ankom i håndjern, tente på institusjonen på Skjold dagen etter, skadet en ansatt med et glasskår og knakk nesa da hun ble kastet i bakken av en annen ansatt.

- Kunne dere ha gjort noe annerledes i forhold til disse flyttingene?

- Jeg vet ikke om jeg skal gå i detalj. Men vi ønsker at overganger er planlagte og forutsigbare, sånn at vi kan trygge ungdommene. Og det har vært situasjoner i denne saken vi skulle ønske hadde vært annerledes. Jeg vil selvsagt se hva vi kunne ha gjort annerledes.

- Har dere evaluert disse voldsomme flytteepisodene?

- Vi har hatt en løpende evaluering av saken for å ivareta ungdommen best mulig. Vi ønsker å skape trygghet og forutsigbarhet. Men vi har ikke lykkes med flyttingene. Vi burde ha klart oss uten bistand fra politiet.

Vil informere politiet bedre

- Politifolk som har blitt kalt ut til situasjoner med Ida sier at de ikke har fått informasjon om at hun er ei traumatisert jente. De fikk ikke informasjon om hvordan hun kan oppleve fysisk maktbruk. Hva tenker du om det?

- Vi har stor egeninteresse i å gi best mulig informasjon til de involverte, slik at de på best mulig måte kan ivareta ungdommen. Hvis politiet har opplevd ikke å få nødvendig informasjon i Idas sak, må vi ta det med oss. Da må vi se på hvordan vi kan gjøre dette bedre senere.

¨Etter oppholdet i Øygarden sommeren 2014 ble Ida sendt til Stavanger akuttsenter. Aftenbladets kartlegging viser at hun på tre og en halv måned ble utsatt for 26 tvangsinngrep, hvorav ti i akutte faresituasjoner.

- Hva tenker du om det?

- Det er mye. Vi ønsker ikke at det skal være sånn. Men det er en del av sakens karakter at ungdommen har hatt en atferd som måtte reguleres.

- Dette er ikke bra

Stavanger akuttsenter fastslo i sin sluttrapport at institusjonen ikke var rustet til å ta vare på Ida i tre og en halv måned. Et akuttsenter er i hovedsak en institusjon hvor ungdommer bor i påvente av å bli plassert et annet sted. Akuttsenteret beskrev en svært vanskelig og kaotisk tid for Ida, med utageringer, selvskading, basketak med personalet, isolering, ensomhet, rømminger og stadige turer til legevakta eller ungdomspsykiatrisk på sykehuset. Institusjonen konkluderte at Ida tok skade av oppholdet der.

- Dette er ikke bra. Jeg skulle gjerne ha sett at oppholdet ved Stavanger akuttsenter hadde vært kortere, sier Bråtå.

- Hvem har ansvaret for at Ida har vært tre og en halv måned på et sted hun tok skade av?

- Totalt sett har jo barnevernet et ansvar. Vi skulle gjerne ha sett at institusjonsplassen i Troms var kommet på plass tidligere. Bufetat gjorde det de kunne for å finne et best mulig opplegg. Men det er ikke noe poeng for meg å fordele skyld, sier Bråtå, som jobbet i Bufetat før han i 2015 begynte som barnevernsjef i Karmøy.

- Så du mener det er uakseptabelt at ei traumatisert, behandlingstrengende jente var tre og en halv måned på akuttinstitusjon?

- Vi ønsker jo å ha kortest mulig opphold på akuttinstitusjoner. Generelt er barn alt for lenge i akuttplasseringer. Å være tre og en halv måned på en akuttinstitusjon er alt for lenge. Vi har også barn i beredskapshjem som må vente alt for lenge på ordinær plass. Dette er beklagelig, sier Bråtå.

Forsvarlig omsorg?

Fylkesmannen i Rogaland opprettet tilsynssak mot barnevernet i Karmøy i sommer, etter en klage fra Idas mor. I redegjørelsen skrev barnevernssjef Bråtå at Ida har fått en forsvarlig omsorg under barnevernet. Hvordan han skrive det, når en av institusjonene Ida har bodd på erkjenner at hun tok skade av oppholdet?

- Det jeg kan si er at vi gjerne skulle hatt henne i en bedre omsorgssituasjon enn den hun opplevde ved Stavanger akuttsenter. Jeg kan forstå at institusjonen sier at hun var skadelidende, når de ikke fikk gitt henne god nok oppfølging og omsorg. De måtte vente for lenge på at Bufetat fant institusjonsplass til henne.

- Etter tre og en halv måned preget av utageringer, fysisk maktbruk, tvangsinngrep, stadige rømminger eller innleggelser på sykehus og svelging av glass og andre skarpe gjenstander blir hun satt på et fly. Hun ankommer Indre Troms i håndjern. Hva tenker du om at hun etter denne vanskelige perioden ble sendt til en så øde plass som Skjold?

- I den ideelle verden skulle hun ha flyttet til en institusjon som er nærmere. Det er ikke ønskelig for oss å sende ungdom fra Karmøy til Troms. Men vi er prisgitt institusjonsplassene Bufetat kan tilby.

- En belastning å bo langt unna

- Ida havnet i Indre Troms fordi ingen andre institusjoner ville ha henne. Det er blitt sagt at de heller mottok reaksjoner, bøter, enn å ta imot henne. Hvordan ser du på det?

- Jeg skulle veldig gjerne sett det annerledes. Det viser noe av den omfattende problematikken i denne saken.

- Bør det være sånn at institusjoner som er egnet til å ta imot ei jente som Ida, har lov til å si nei fordi de ikke vil ha en brannstifter?

- Som kommunal barnevernleder ønsker jeg at det statlige barnevernet er i stand til å besvare de behovene vi ber om bistand til. Vi ønsker ikke å sende ungdommene våre vekk. Det er våre ungdommer. Vi har et særdeles stort ansvar for å sørge for at de blir ivaretatt i dette systemet.

- Men bør institusjoner få lov til å si: «Nei, vi tar heller ei bot»?

- Jeg skulle gjerne sett at de ikke kunne gjøre det.

- Den øde plasseringen har ført til mye reising og kjøring og transport i livet til Ida. Hver gang hun skal noe, må hun gjerne kjøre en time. Hver gang hun skal på sykehuset, må hun kjøre to og en halv time hver vei. Jevnlig har det vært rettssaker eller nemndssaker. Da må hun reise landet på kryss og tvers med personale på slep. Skal hun ha samvær, må hun reise til andre kanten av landet eller noen må reise til henne. Hva tenker du om denne reise- og kjørevirksomheten som har blitt en del av Idas liv?

- Vi skulle primært hatt en mye nærere plassering. Det er ikke optimalt å ha en av våre ungdommer plassert i Troms. Det er alt for langt vekke. Det er en belastning for ungdommen. Det er vanskeligere å følge henne opp.

- Dette ønsker vi ikke

Barnevernssjef Jakob Bråtå får forelagt Aftenbladets kartlegging av hva Ida har gjennomgått i løpet av drøyt halvannet år i barnevernet. Statistikken viser blant annet omfattende fysisk maktbruk fra barnevernet og politiet. Eksempler: Minst 87 ganger hadde hun vært utsatt for tvangsinngrep, nesten halvparten fysisk maktbruk som holding og legging i gulvet. Politiet har hatt 43 oppdrag knyttet til Ida, og brukt fysisk makt ved halvparten av tilfellene. Hun er blitt lagt i håndjern minst 24 ganger. I tillegg har politiet flere ganger brukt sterkere maktmidler - som pepperspray, skjold, bodycuff, kroppsvisitering, strips eller spyttemaske. Minst ni ganger er hun blitt innbrakt av politiet, og i flere tilfeller  satt på glattcelle. Minst 79 ganger er hun blitt framstilt for medisinsk hjelp. På drøyt ett år i Indre Troms var hun 42 ganger på sykehus eller legevakt.

Barnevernsjefen kommenterer funnene slik:

- Vi ønsker ikke en situasjon som innebærer så massive og omfattende inngrep. Dette illustrerer kompleksiteten og alvorlighetsgraden i saken. Vi har en særdeles krevende sak, og vi er ikke i den ideelle verden. Oppfølgingen av ungdommen har blitt gjort etter beste evne og i tett dialog med institusjonen, det statlige barnevernet og psykiatrien. Vi ønsker at disse ungdommene skal lykkes. Men det å måtte gå inn og gjøre alle disse tingene… Det er jo ikke der vi ønsker å være.

- Med disse massive hendelsene og inngrepene: Kan du forstå at det er litt vanskelig å forstå at dere mener at Ida har fått en forsvarlig omsorg?

- Ja, det kan jeg. Jeg har ikke problemer med å skjønne, når dette blir presentert utad, at det ikke fremstår som forsvarlig.

Ønsker at hun skal lykkes

Bråtå sier Ida har hatt en omfattende problematikk, og at instansene har samarbeidet så godt de kan om å følge henne opp. Han understreker også at fylkesnemndene har kvalitetssikret barnevernets opplegg. Barnevernsjefen mener derfor at Idas rettsikkerhet er blitt ivaretatt.

- Men vi skulle gjerne hatt en annen situasjon enn så massive tiltak som det har vært i denne saken.

- Når vi nå har fått oversikten over alt Ida har opplevd under barnevernets omsorg, tenker jeg: Hvor mye skal egentlig et barn måtte tåle?

- Ja, det kan du godt si. Og målet har helt klart vært å prøve å legge til rette for at barnet skal få en best mulig utvikling og lykkes mest mulig. Målet har vært å gi henne en best mulig inngang til voksenlivet.

- Hvis du var en som så hva som hadde skjedd med Ida i løpet av disse to årene, som så alt hun har gjennomlevd: Ville du med hånda på hjertet kunne si: Denne jenta har fått en forsvarlig omsorg?

- Utfordringen med en kjempealvorlig atferdssak som dette er: Hvordan kan vi ivareta ungdommen på en forsvarlig måte? Hva er vårt handlingsrom og våre muligheter?

Bråtå sier det ikke har vært ideelt at Ida har måttet bo alene på en institusjon med flere ansatte rundt seg.

- Men vi jobber fortsatt med det målet å gi henne best mulig omsorg. Vi ønsker at hun skal få en best mulig overgang til voksenlivet. Og vi ønsker å tilby oppfølging etter at hun er fylt 18 år, hvis hun ønsker det.

- Ikke forsvarlig etter dommen

Universitetssykehuset i Nord-Norge pekte i november 2014 på at Idas utageringer var knyttet til tvangsregimet rundt henne. Haugaland tingrett konkluderte i mars 2015 at Ida utagerte fordi hun følte seg maktesløs og krenket av tvangsplasseringen. Retten opphevet den. Men Ida merket ingen praktisk endring i hverdagen. Hun bodde fortsatt alene i et hus på Skjold med tre ansatte rundt seg. Og da hun i slutten av mai fikk beskjed om at hun måtte bli boende på Skjold, reagerte hun med å utagere mot personalet, har hun forklart.

- Våre vurderinger var at de nye rammene rundt Ida etter dommen i mars 2015 ikke var forsvarlige. Dette på bakgrunn av hennes utvikling uten tvangsbruk. I løpet av sommeren oppsto det en ny, alvorlig situasjon. Vi mente derfor det var riktig å gjeninnføre tvangen. Det mener vi fortsatt var en riktig beslutning.

Barnevernsjef Bråtå presiserer at Universitetssykehuset i Nord-Norge i juli 2015 kom med en ny vurdering av Ida.

- Der gikk de tilbake på sine vurderinger om tvangsregimet som grunnlag for hennes utageringer. Den nye vurderingen ble gjort på et bredere informasjonsgrunnlag, sier Bråtå.

Ungdomspsykiatrisk i Tromsø forklarte seg om dette da tvangsspørsmålet på ny ble behandlet i fylkesnemnda i september 2015.

- Dersom atferdsvanskene skyldes institusjonsplasseringen er det ikke rettslig grunnlag for å beslutte tvangsplassering. Tvang ble ansett som både nødvendig og til barnets beste. Gjenoppretting av tvang ble da også resultatet, sier barnevernsjefen.

Ønsker bedre samhandling

- Det er to år siden dere overtok omsorgen for Ida. Er det noe dere kunne ha gjort annerledes?

- I en ideell verden ville jeg hatt en bedre og mer integrert samhandling mellom barnevernet og ungdomspsykiatrien. I dag er institusjonenes miljøterapi og sykehusenes ungdomspsykiatri to systemer. Konsekvensen er at ungdommene våre ikke får optimal hjelp. Vi skulle gjerne ha sett at hun hadde fått bedre oppfølging av psykiatrien, og at behandlingen var mer integrert i institusjonens opplegg. Samtidig er vi prisgitt de vurderingene psykiatrien gjør. Vi kan ikke si at «dere skal gjøre slik og slik».

- For det andre skulle jeg gjerne ha sett at Ida hadde hatt større medbestemmelse, selv om hun har vært under et tvangsregime, sier Bråtå.

Barnevernsjefen vil samtidig ikke kritisere institusjonene for å ha begrenset hennes medbestemmelse. Han mener for eksempel at hun har fått mene noe om hva slags dagaktiviteter hun ville ha.

Begynner med botrening

Barnevernsjefen besøkte Ida på institusjonen på Skjold i slutten av oktober, før han ble intervjuet av Aftenbladet. Han besøkte henne nok en gang i begynnelsen av januar.

I løpet av denne perioden har barnevernet inngått flere avtaler med Ida. Mot at hun ikke truer personale, har hun fått månedlige samvær med familie og kjæreste. Og: Planen er nå at barnevernet skal skaffe en hybel på Karmøy hvor hun skal ha botrening de siste månedene før hun fyller 18 år.

Bråtå er i ferd med å erfare at Ida er ei jente det går an å inngå avtaler med.

- Vi snekrer nå et opplegg med tanke på at Ida skal få en god utvikling og kunne stå på egne bein framover. Vi trygger henne i en utfordrende fase av livet hennes. Vi har gitt henne noe positivt å se fram til. Hun ser nå noen muligheter hun ikke tidligere har sett, sier barnevernssjefen i midten av januar.

- Ida velger nå å gå ut med historien om sine to år under barnevernets omsorg. Hvordan ser du på det?

- Jeg tror det kan være positivt. Ida har valgt å fortelle om livet på innsiden av disse hemmelige tjenestene, som jeg av og til kaller barnevernet. Samfunnet har ikke vondt av å se hvordan det er, sier barnevernsjefen.

Vil evaluere saken likevel

I januar 2016, noen uker etter intervjuet med Aftenbladet, har barnevernsjefen i Karmøy bestemt seg for at barnevernets innsats i Idas sak bør evalueres.

- I ettertid har vi besluttet å gjøre en evaluering, og vi jobber konkret med det nå, sier Jakob Bråtå, som vil be Fylkesmannen i Rogaland foreta evalueringen.

- Vil du be om en smal evaluering av om dere har brutt loven. Eller vil du be om en bred evaluering som spør hva dere kunne ha gjort annerledes og hva dere kan lære av Idas sak?

- Jeg ønsker begge deler, sier barnevernsjef Jakob Bråtå.