Dronning Sonja åpner torsdag en kunsthall som bør gi kunstlivet et nødvendig løft. Kan hallen også gi byen et løft?
Fem dager etter at Trondheim endelig fikk sitt etterlengtede litteraturhus, åpner Kunsthall Trondheim dørene vegg i vegg, i brannstasjonens gamle lokaler øverst i Søndre gate.
Kunstinteresserte dronning Sonja kaster glans over begivenheten og viser dermed at det er dimensjoner over den nye institusjonen, også utover det rent fysiske. De er imponerende nok. Bak portene der brannbilene tidligere sto parkert, finner publikum nå skreddersydde utstillingslokaler på nærmere tusen kvadratmeter.
- Det har stor betydning at dronningen åpner, mener direktøren og styrelederen.
Et kanskje enda tydeligere bevis på at dette er en stor begivenhet, er det faktum at åpningen av hallen har fått Håkon Bleken og Håkon Gullvåg til å snakke sammen, for første gang på over ti år.
I Ukeadressa sist lørdag uttalte de seg på en måte som ga inntrykk av at de til og med er enige, i hvert fall om én ting: Kunsthallen bør bli en Bleken- og Gullvåg-fri sone. En god nyhet, tenker nok alle som synes de to håkonene tar mer enn stor nok plass i byens kunstliv.
Kunsthallen fikk Bleken og Gullvåg til å posere på samme bilde for første gang på mange år.
De to mener også at kunsthallen, som skal vise samtidskunst, gir Trondheim kunstmuseum bedre anledning til å konsentrere seg om sine egne samlinger, etter at de lenge er blitt forsømt. Museets egne samlinger er populære blant publikum, men hvis de aldri skal vise noe annet, kan museet fort havne på sidelinja.
For kunstlivet i Trondheim får vi heller håpe at kunsthallen vil føre til økt, generell kunstinteresse og en vitalitet som lenge har vært savnet. Det vil andre kunstinstitusjoner dra nytte av. Kunstmuseet, som særlig på 80-tallet var attraktive kunstlokaler, har slitt med synkende besøkstall i mange år og trenger et løft.
Kunstmuseet hadde 10 000 besøkende i 2015.
Helt siden tidlig på 2000-tallet er det blitt snakket og skrevet om behovet for en kunsthall i Trondheim. - Vi trenger ikke være så smålåtne, sa Harald Nissen i Miljøpartiet De Grønne da han og Senterpartiets Anita Utseth foreslo å etablere en kunsthall på Brattøra for over ti år siden.
De tilføyde at de ikke skulle lage et nytt Bilbao, men at kunsten var viktig for Trondheims utvikling. Guggenheim-museet i Bilbao åpnet i 1997. Den spektakulære bygningen ble fylt med samtidskunst og ga nytt liv til den slitne industribyen. Bilbao, som med sine 345 000 innbyggere ikke er så veldig mye større enn Trondheim, ble satt på verdenskartet.
Slik blir Trondheims nye kulturkvartal.
Heller ikke danske Aarhus er så mye større enn Trondheim. Men også der, i byen som blir europeisk kulturhovedstad neste år, satser man hardt på kultur og ikke minst på kunst. Byen puster faktisk København i ryggen som kunstby. Kommunen bevilger penger, rett og slett fordi de mener det er lønnsomme investeringer.
Trønderske lokalpolitikere snakker ikke lenger så høyt om Bilbao-effekten. De innser at den er uoppnåelig for de fleste. Likevel blir kultursektoren stadig trukket fram, i hvert fall i festtaler, både fordi den tiltrekker lønnsomme turister og fordi et aktivt kulturliv er viktig for å trekke de klokeste hodene til byen. NTNU og det kunnskapsbaserte næringslivet har behov for utlendinger som er vant til å gå på jazzklubber og internasjonale utstillinger der de kommer fra.
Sør-Trøndelag fylkeskommune har dessuten et satsingsområde som heter Kreative Trøndelag. Der er målsetningen intet mindre enn at Trøndelag skal bli «fremtidens mest spennende region i Europa».
Målet er så ambisiøst at man kan trekke på smilebåndet. Men ingen kan være uenige i at byen og landsdelen trenger mer kreativitet. Da er det en selvfølge at Trondheim endelig får en kunsthall som viser toneangivende, internasjonal samtidskunst.