Den vanærede og bortgjemte Secret Service-agenten Mike Banning (Gerard Butler) må redde dagen når koreanske terrorister hærtar Det hvite hus, tar presidenten som gissel og går i gang med å planlegge atom-holocaust. Det er én mann mot røkla på et begrenset område, og når Banning etterhvert begynner å erte superterroristen Kang over sambandet er avstanden til John McClane og Hans Gruber liten. Skjønt, det skal vise seg at det viktigste mangler.
Filmens første time er en våt terrorist-drøm. I tettpakkede actionscener rammes USAs maktsenter med presisjon så uhyggelig at når Washington-monumentet raser sammen vekkes noe av 11. september-ubehaget til live. Opptakten er stramt regissert og spenningskurven bare stiger. Actionen veksler på sin side mellom å være spektakulær og unødvendig grafisk på grensen til en voldsorgie. Filmen er full av unødvendige kniver, avrettinger med nakkeskudd og vilkårlige grafiske drap at det eneste som kan forsvare 15 års-grensen er at det hele er så «over the top» at det kunne gått rett inn i en Nord-Koreansk fjernsynssending. Men når selv «Django Unchained» fikk 18 års aldersgrense er nok heller sannheten at det eneste som fortsatt opprører nok er grafisk tortur og pupp.
«Olympus Has Fallen» er altså den drøyeste utgaven av Die Hard-konseptet så langt, men langt ifra den beste. Der «Die Hard 4» gikk bort fra de grunnleggende rammene, men beholdt sjarmen og galskapen, og den femte filmen rotet seg helt bort, har «Olympus Has Fallen» konseptet i boks, men ikke sjarmen. Butler er ingen Willis, og alt mellommenneskelig i filmen består av parodisk vennskapelig erting (det hele begynner med en utrolig flau scene hvor Butler bokser med presidenten) som minner om den du finner i tv-reklamer med konstruerte kjernefamilier. I filmens andre time faller også først spenningen sammen, samtidig med premissene for handlingen. Deretter faller motivasjonen til karakterene sammen, og til slutt er det eneste underholdende ved filmen at du fikk se Det hvite hus falle sammen.
