Lille julaften i fjor fikk låtskriveren og gitaristen i D.D.E. den aller beste julegaven på forskudd.

Siden høsten 2012 hadde han vært plaget med kløe i halsen. Ufarlig, mente legene. Men i august året etter oppdaget de at årsaken til kløen var en ondartet kreftsvulst. På den ene mandelen.

Etter konserten med D.D.E. på Namsosmartnan 17. august 2013 var det rett i tøff stråle- og cellegiftbehandling. En skikkelig hestekur, forklarer han. Som om ikke det var nok, sprakk tykktarmen etter behandlingen, og han fikk bukhinnebetennelse.

– Legene sa det var så langt unna, sier Viken og holder tommel og pekefinger et par millimeter fra hverandre. Han er fortsatt preget av det som har vært hans livs kamp. På det minste veide han 53 kg, og ennå ligger han 10-12 kg under matchvekt.

Men så, etter fire måneder i sykehussenga, ringer overlegen ved St. Olav. Det er 23. desember 2013 klokken 18.30. Familien er rundt ham. Vevsprøvene er negative; han er kreftfri.

Laget sin egen vikar

Siden har det vært hard opptrening. Hver tredje måned er han til kontroll, uten at de finner «noe drit», som legen uttrykker det. Også legestanden har forandret seg, ler Viken, som håper å være tilbake i bandet igjen utpå nyåret.

I det halvannet året som er gått siden han ble syk, har sønnen Daniel steppet inn som vikar i D.D.E.

– Jeg har laget min egen vikar. Daniel er en fantastisk gitarist og musiker, og det var veldig praktisk at han kunne.

Året som er gått siden friskmeldingen er blitt preget av gleden over at det gikk bra. De siste par månedene har han til og med skrevet ny musikk: to nye melodier til Verdal Teaterlags «Vinsjan på kaia», til tekster av Arnulf Haga.

– Jeg har fått testet om jeg fortsatt har det.

Rett fra levra

«Vinsjan på kaia» beskrives som en roadmovie-musikal, med manus og regi av teaternestor Haga. Forestillingen, som har premiere i aulaen på Verdal videregående fjerde juledag, handler ikke om D.D.E., men bruker 29 av bandets låter som libretto, i tillegg til de to nye sangene.

– Da jeg presenterte den ene melodien for Arnulf, svarte han: «jeg synes refrenget er kjedelig». Da svarte jeg: «da må du lage en bedre tekst». Det er herlig med Arnulf; han har klare meninger og er ikke redd for å ytre dem. Det er ingenting som skal gjemmes bort, humrer Viken.

Handlingen i forestillingen skildrer kjærlighetens tidvis brutale vilkår, i et trekantdrama på baren Vinsjan på kaia en varm sensommerkveld i august 2014.

– Det er en historie i vår ånd, sier Viken, som sier han har fått mange spørsmål om hvorfor de sa ja til prosjektet og ikke valgte noen andre.

– Det er tøys. Verdal Teaterlag er solid og består av folk som lever de samme livene som oss. De er jordnære, og har flinke skuespillere som ikke er forfinede eller snakker kunstig. Det er rett fra levra og folkelig. Akkurat som D.D.E.

Viken mener dessuten at Haga og gjengen har fattet poenget med bandets musikk. Ikke minst med rai rai-karakteren som har vært en gjenganger i Vikens sanger. Den litt stakkarslige outsideren som er glad i å ta seg en fest, men som gjerne våkner opp med dressjakka på vranga.

– Mange av tekstene er blitt til i den festkulturen i Nord-Trøndelag som jeg er vokst opp i. Rai rai-karen dukket opp på en bestemt fest på Gimle i Overhalla tidlig på 1990-tallet.

Uavhengig av staten

Frode Viken var aktiv i den første planleggingsfasen av det nå havarerte Rock City-prosjektet. Da så senteret helt annerledes ut, med en næringsdel, muligheter til å leie seg inn og samkjøring med kulturskolen.

– Men så forsvant 75 prosent av ressursene i et opplevelsessenter. Da skled alt ut på et vis. Nå åpnes muligheten opp for kommersiell drift, sier han.

Selv har D.D.E. bare donert småtterier til senteret. Som Årets Spellemann-trofeet fra 1996. Ingenting i nærheten av Verdensrommet til Åge, sier Viken.

– Hvis det hadde vært opp til meg, skulle Rock City ha blitt et senter som viser hvordan trønderrockere så til de grader har lyktes gjennom 40 år, ved å spille musikk som publikum har lyst til å komme og høre på.

Selv har Viken aldri tatt D.D.E.s suksess som en selvfølge.

– Men konseptet har vist seg å være utrolig slitesterkt. Samtidig har jeg på følelsen av at vi blir sett ned på fordi vi greier oss selv. Vi fikk se hvor sårbar Rock City er i forhold til skiftende regjeringer. Jeg er veldig glad for at D.D.E. ikke er avhengig av staten.

Beatles-kaos på Lundamo

I sitt 24. år går D.D.E.-motoren fortsatt for full maskin. 13 studioalbum er det blitt siden «Rai-Rai» i 1993. I tillegg kommer tre liveplater og to samleplater. Det totale platesalget har for lengst passert 1,5 millioner. Men enda viktigere: D.D.E. er fortsatt et Norges mest populære liveband.

Da publikumsoppmøtet begynte å ta av på midten av 1990-tallet, skjønte bandet at de måtte spille flere konserter ute.

På et forsamlingshus på Byneset plukket folk ut vinduene og klatret inn for å få med seg konserten. En annen gang, på Lundamo samfunnshus, brøt hele inngangspartiet sammen for presset.

– Det var flere folk utenfor enn inne. Vi satt i garderoben og ventet, og bråket fra publikum hørtes ut som en flydur. Det var kaos, nesten Beatles-tilstander, men det opplevdes ikke særlig artig da, sier Viken.

Mange nesten-ulykker

I jula blir det solid tradisjonell julefeiring, med god mat, venner og familie. Viken sier sykdomsperioden har vært en utelukkende positiv opplevelse.

– Hver helg i 30 år har vi kjørt mer enn en gjennomsnittsfamilie gjør en hel sommerferie. Mange ganger har det nesten gått galt, kanskje bare noen millimeter unna. Etter disse erfaringene har jeg ikke sett på kreften som noe skummelt, sier Viken, som i 1972 var involvert i en MC-ulykke som gjorde ham 38 prosent medisinsk invalid. Ikke at det har hindret ham fra noe.

– Men man erfarer jo hvor sårbart livet er. Man vet aldri når det plutselig er over.

– Leter du fortsatt etter din beste låt?

– Ja. Men om den kommer, er det ikke jeg som avgjør. Våre fans har allerede valgt sine favoritter.

– Det er ikke enkelt å skrive musikk, men nå har jeg hatt to år på meg og har på sett og vis fått vasket ren paletten. Jeg føler ikke at jeg er ferdig, sier Viken, som håper D.D.E. i løpet av 2015 skal lage oppfølgeren til sitt forrige studioalbum, «Energi» (2012).

Han irriterer seg over at kritikerne er så opptatt av tekster.

– Skriver du på norsk, skal det helst være en blanding av Ibsen, Duun og Hamsun. Hvis «Vinsjan på kaia»-teksten bare hadde stått i en bok, er det ikke sikkert det hadde vært all verden.

– Treffer man riktig med låta, blir mennesket helt vergeløst, men du dør ikke av det, var det en som sa. Det er musikk vi driver på med, vi gir ikke ut diktsamlinger. Hvis musikken er bra nok, og jeg vet den kommer til å treffe, driter jeg i teksten.