Det var sent på 70-tallet, vi var på latinskole, feminismen hadde jeg ikke hørt noe om. En matematikkprofessor lærte oss å programmere Texas Instruments T54.
Hun fortalte oss om nuller og enere, og hennes tidligere liv som forsker på universitet i Pisa. Hun hadde ikke fått fast jobb som forsker. Vi tastet enkle algoritmer og grønne tall, og ventet i spenning og gledet oss over resultatet. Neste time var gammelgresk og latin. Kjærlighet var overalt, in the air, i tallene, i meldinger som vi vekslet mellom pultene med et system av tråder som vi hadde laget selv. Jeg var så heldig at jeg kunne gå på en god skole, med gutter og jenter. Vi var ikke klar over at vår matematikkprofessor var en pioner og at også vi var pionerer.
Livet var herlig. Jeg begynte å studere informatikk i en ny parallellverden sammen med 1200 studenter fra resten av Italia. Av den grunn alene vil jeg aldri angre på at jeg begynte med informatikk. Professorene våre var de som bygde den første italienske datamaskinen, CEP. Det var de som hadde ledet evolusjonen av moderne datamaskiner, fra rør, transistorer og integrerte kretser til mikroprosessorer. Vi var jenter og gutter. «Gender was not an issue». Vi programmerte sammen, og våre moduler snakket sammen. Noen ganger hadde vi feil som vi ikke klarte å fikse, og vi kranglet og skyldte på hverandre. Jeg gråt alltid litt, men jeg ga meg sjelden.
Rundt 1990, da Berlinmuren falt og Gulfkrigen forandret verden, satt jeg i en lab og bygde software-systemer. Kunden ville ha et e-post-system som skulle passe til OSI X400. Det skulle være i stand til å behandle 12 meldinger i sekundet. I 1988 eksisterte e-post allerede, og Internett, selv om det ikke var kommersialisert. Det å bygge et nytt e-post-system var et kolossalt prosjekt, men problemene var noen av de samme som vi hadde angrepet – men ikke løst – da vi gjorde prosjekter på universitetet. Det store problemet var kunden. Dessverre var det ikke bare én, men mange menn som snakket lite, og de var alltid utålmodige når de snakket med oss. Kunden var et mellomledd mellom oss og bankene som ville ta i bruk produktet vårt, sammen med systemer som eksisterte fra før. Vi programmerere var unge kvinner og menn, men jeg begynte å legge merke til at sjefene var menn, og at mine venninner begynte å velge seg til andre jobber.
Det var på dette tidspunktet at jeg søkte om et stipend fra det italienske Utenriksdepartementet for å jobbe i ett år som gjesteforsker ved NTH i Norge. Jeg begynte å jobbe sammen med andre master- og doktorgradsstudenter på et prosjekt som skulle hjelpe programmerere i deres arbeid. Plutselig var det veldig få jenter rundt meg. Om det var på grunn av miljøet på NTH, fordi vi var på 90-tallet eller fordi jeg hadde kommet inn i forskningsverdenen er vanskelig å si.
At det var få kvinner i IT-verdenen begynte å oppleves som et stort problem. Man satte i gang tiltak, både på NTNU, nasjonalt og internasjonalt. I 2002 fikk jeg en av de siste professorater øremerket kvinner før det ble ulovlig med slikt i Norge. Jeg var 37 år gammel, professor i store programvaresystemer, mor, forsker, husmor, lærer og utlending. Jeg har tatt en del initiativer, noen få har vært suksesser. Men, jeg har opplevd å få avslag som har fått meg til å sitte kraftløs i flere dager.
En gang fikk jeg tilbakemelding på en søknad jeg hadde jobbet med i fire år. Jeg hadde forsket og samarbeidet med dyktige kolleger og studenter, skrevet artikler og deltatt i utvikling av digitalkunstinstallasjoner. Allikevel, avslaget lød slik: «Prosjektsøknaden viser at søkeren ikke har kunnskap om vitenskapelige metoder, og prosjektet blander vitenskapelige- og kunstbegreper».
Det har gått tre år siden avslaget. Nå klarer jeg å le av hvor skuffet jeg var, og av hvor mye jeg skammet meg over at noen av mine kolleger hadde sett en slik tilbakemelding. Når jeg tenker meg om er jeg klar over at slike søknader har 10 prosent mulighet til å bli finansiert, mens de resterende 90 prosent får avslag og blir kritisert. Selv prøver jeg å gi tilbakemeldinger på en slik måte at andre skal unngå å gå gjennom depresjoner og miste kjærligheten til IT og forskning.
At det er få kvinner i IT-verdenen er en stor utfordring som bare blir større siden IT-systemer blir viktigere og viktigere. Fra 1. august 2013 har jeg vært instituttleder ved Institutt for Datateknikk og Informasjonsvitenskap. Nyhetsteksten sier at jeg er den første kvinnelige instituttlederen på Datateknikk, den første som har mastergrad og doktorgrad fra utlandet, og til og med den første som ikke er fra Norge. Jeg føler meg ikke som en forkjemper. Jeg er en vanlig dame som gråter og ler.
Jeg har gleden av å være sammen med smarte studenter. Og jeg har fremdeles kjærligheten til IT. Jeg tror at det ikke er så farlig om noen kritiserer meg for at jeg blander kunst med vitenskap, fordi kunst og vitenskap egentlig er det samme. De er begge en form for kjærlighet og vilje for å bringe frem kunnskap. Jeg er instituttleder, men jeg leker meg med IT og kunst. Jeg tror at kunstprosessen som skapes ved gjenbruk av gamle materialer og programvare er et middel for å utforske kreativ og sosial innovasjon.
Facebook har nettopp betalt 115 milliarder for å kjøpe WhatsApp. Kjøpesummen er i størrelsesorden en tiendedel av hele det norske statsbudsjettet. Hva skjer nå? IT-revolusjonen har nettopp startet. IT trenger flere og flere dyktige kvinner som vil forme IT-fremtiden.