Da var det godt å finne en 250 meter lang stålkonstruksjon, som lenge var plassert i en trang tynn, fjord – og som er ypperlig egnet til å fortelle historien om krigens smerte og meningsløshet.
«Her lå Tirpitz» sa faren, ledsaget av en lang historie om krigens dager, hver gang familien kjørte E6 langs Fættenfjorden på vei fra Verdal til Trondheim.
Etter at boktittelen og historien bak ble kjent, har Ingrid Storholmen snakket med utrolig mange som har nøyaktig samme erfaring.
– Når en passerer så blir det sagt, men en snakker aldri om det ellers. Jeg er fascinert av en så sterkt minnekraft som hukommelsen i et landskap kan utgjøre, sier Ingrid.
For oss som ikke opplevde krigsårene i Fættenfjorden har det vært vanskelig å skjønne hvor dominerende det enorme skipet var i perioden den lå i fjorden. Det var kanskje 25 fastboende i nærområdet, inn kommer et samfunn på 2500 mennesker, bare menn, med egen avis, frisørsalong alt som hører til.
De holdt seg mest på båten, men en del permisjoner på land hadde de.
Prostituerte fra Trondheim
– Fjordens største øy, Saltøya, ble anlagt som rekreasjonssenter, men det ble stengt da prostituerte fra Trondheim begynte å selge sine tjenester fra båter rundt øya, forteller Ingrid.
Skipet lå i to perioder i Fættenfjorden, før ble det flyttet til Bogen i Ofoten, og videre til Kåfjord i Alta. Til slutt ble Tirpitz flyttet til Håkøya, nesten tusen omkom da det ble bombet av RAF den 12. november 1944, altså ganske snart 70 år siden.
Tirpitz var i utgangspunktet selve symbolet på Tysklands uovervinnelighet, men hadde ingen praktisk betydning og etter hvert ingen oppgave i krigen, bortsett fra å være et av de fremste allierte bombemålene. Mens unge tyskere på Østfronten døde i kamp, var gastene på Tirpitz inaktive. Det snakket ikke om om de kom til å bli bombet, men når.
De unge gastene kjedet seg, lengtet hjem og ventet på en sikker død. Et sterkt bilde på krigens meningsløshet og et bra utgangspunkt for en antikrigsroman, i en tid da det er skremmende aktuelt å snakke om hva som la grunnlaget for nazistenes maktovertakelse i Tyskland.
Skremmende paralleller
– Det er paralleler mellom mellomkrigstiden og nå. Økonomisk uro og fascistiske strømninger. Se bare hvordan Russland opptrer i Ukraina, eller hvordan romfolket blir omtalt som et problem. Jeg sier ikke at det er sannsynlig at vi får en ny verdenskrig, men likhetstrekkene må tas på alvor, sier Ingrid Storholmen.
– 50 millioner mennesker døde i andre verdenskrig. Jeg ville skrive en kollektivroman der poenget var å ha med mange stemmer med hver sine refleksjoner. Noen norske, men desidert flest tyske. Hun følger dem også videre etter krigen og frem til Murens fall i 1990.
– Tar du av soldaten uniformen er han et menneske. Den ufortalte krigshistorien i Norge er på tysk side. Jeg tror vi kan forvente en ny type krigslitteratur nå som Sønsteby-generasjonen er på vei ut, sier Ingrid.
På Tirpitz-veterantreff
Hun har jobbet med boka i fire år, og lest over 500 bind krigslitteratur. I researchfasen var hun blant annet med på et veterantreff i Heiligenhafen i Schleswig-Holstein, der hun møtte noen av de siste gjenlevende av dem som overlevde bombingen. Men hun har ikke brukt levende modeller til noen av karakterene i boka.
Boka er ikke bygd opp som en tradisjonell roman, mer som et kor av refleksjoner.
– Jeg er poet, jeg skriver ikke karakter- eller plottbasert, Jeg har bygget opp boka ut fra øyeblikksbilder, glimt som speiler et liv eller bygger opp skikkelser, sier Ingrid Storholmen, mens hun stolt viser frem det første fysiske eksemplaret av boka, rykende fersk fra trykkeriet.
Omlaget er laget av Kari Stai, og viser at hun kan mer enn å illustrere barnebøker.
Ingrid er naturlig nok spent på mottagelsen av boka som hun har jobbet intenst med i flere år.
– Jeg er litt bortskjemt. Jeg har vært heldig og har ikke fått mange negative anmeldelser, sier hun beskjedent om en bemerkelsesverdig litterær karriere.
Oppdaget av Jon Fosse
Da Ingrid hadde skrevet sin første diktsamling, sendte hun diktene inn til mange forlag. Det var ett forlag som reagerte. Samlagets sjefkonsulent var svært begeistret. Han sa at noen av diktene kunne han ha skrevet selv. Det er ikke verst attest å få for en debutant på under 25 år når en vet at Samlagets sjefkonsulent på denne tiden var Jon Fosse.
Diktene i «Krypskyttarloven» er delvis skrevet ut fra et fosters perspektiv. Ikke lenge etter utgivelsen leste hun opp dikt på et arrangement i Nord-Sverige, og ble distrahert av ei ung jente i salen som strigråt gjennom hele seansen. Etterpå fortalte jente at hun etter planen skulle gjennomføre abort dagen etter, men nå hadde hun ombestemt seg.
– Det er både sterkt og rart å tenke over at det sykler rundt en 12–13 år i Sverige som lever på grunn av mine dikt, sier Ingrid.
Fortellinger blir teater
Poesi er en marginal uttrykksform i Norge, men Ingrid har tro på lyrikkens fremtid.
– Det er ingen høytlesing fra underholdningsromaner i bryllup, ingen siterer fra kriminalromaner i begravelser. Internasjonalt er lyrikkens status høyere enn i Norge, sier Ingrid.
Hennes dikt er oversatt til 18–19 språk. Hun har vært med på direktesendt Tv-show med lyrikk i Makedonia og på poesifestival i New Delhis har tusenvis av tilskuere i salen og flere via storskjerm utenfor fulgt med når Ingrid leser sine dikt på nynorsk.
Hun fikk mye positiv oppmerksomhet også for den første romanen, «Tsjernobylfortellinger», som i mars blir teaterforestilling i regi av Nord-Trøndelag Teater. Den er oversatt til engelsk, hindi og estisk, men utgivelse i flere land er på trappene. og vi har hørt rykter om internasjonal heder på gang..
Stor internasjonal anerkjennelse
– Det er spennende med internasjonal anerkjennelse, men det er ikke alt jeg kan snakke om ennå, sier Storholmen.
Hun merker at de er mening i å skrive skjønnlitteratur om aktuelle tema hun brenner.
- I India er det stort tempo kjernekraftutbyggingen, og jeg opplever at mange bruker boka mi aktivt når de diskuterer de eventuelle konsekvensene kjernekraft kan gi. Skjønnlitteratur kan faktisk spille en rolle.
Mye morfin i omløp
– Klisjeen om den typiske norske samtidsroman er jo en 28 år gammel filmstudent som kikker ut gjennom et vindu. Litteraturen nå er veldig sentrert rundt privatsfæren, og er en tydelig speiling av tiden vi lever i. Men jeg må ha en sak som utgangspunkt når jeg skriver, jeg må skrive om noe som er viktigere og større enn meg selv, sier Ingrid Storholmen.
– En kan spørre om deter mulig å skrive bra og viktige romaner når vi har det så materialet bra som i dag, men nettopp derfor er det viktig å prøve å være en motvekt til underholdningen. Det er mye morfin i omløp i Norge i dag som Tor Ulven sier, og da føler jeg det er viktig å skrive litteratur som berører, ikke underholder, sier Ingrid Storholmen.
Syv spørsmål
1. Hvilken musikk slapper du best av til?
- Om jeg skal slappe av, må jeg ha stillhet, aldri musikk. Men om vi snakker favorittmusikk, kommer jeg ikke utenom Tom Waits, spesielt «Blood
Money» – med sangene fra «Woyzek».
2. Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?
- Her er jeg ikke i tvil. Jeg var 16 år da jeg leste «Brannen» av Tarjei Vesaas. Det var første gang jeg opplevde at form og innhold fletter seg sømløst i hverandre.
3. Hvilken film har du sett merenn to ganger?
- Mange. Skal jeg nevne én må det bli Jodorowskys «Santa Sangre». Den er så utrolig annerledes i sin blanding av katolsk kitsch og eksplisitt vold. Du får vaska blikket ditt.
4. Hvilken kulturopplevelse har du til gode?
- Den har jeg faktisk opplevd. Jeg spiste middag med Herta Müller, da jeg var med på å arrangere Trondheim Litteraturfestival. For en forfatter, for ei dame!
5. Hvilken kulturopplevelse vil du helst glemme?
- Ingen. Selv dårlige kunstopplevelser har sin verdi. Ikke minst som antilæring. Og underholdning oppsøker jeg ikke.
6. Hvilken kulturpersonlighet ville du bedt på middag, og hva ville du servert?
- Jeg sier Jon Fosse, det er lenge siden jeg har snakket godt med ham. Han skulle selv fått ta med nydorget torsk.
7. Kulturminister for en dag, hva ville du gjort?
- Jeg ville slått sammen kultur og landbruksdepartementet. Da er det viktigste samlet, natur og kultur.
