Med et spesielt gåstativ – utstyrt med fjærer som stimulerer hennes gangmønster – beveger hun seg forsiktig fram i gangene på Lonet i Namsos.
Pleierne Tone Aasbø og Kirsten Wagnild følger hvert skritt, roser og motiverer. Øynene til Caroline – eller Carro, som hun helst vil kalles – gnistrer av mesteringsglede.
– Jeg skal gå igjen! Det er ikke noe annet alternativ. Det er ikke så nøye når. Men jeg vet det ordner seg, sier Caroline fandenivoldsk.
Foreldrene Tone og Jan Ove beskriver ei datter med et konkurranseinstinkt og tankesett som en toppidrettsutøver. 24-åringen setter seg daglig mål, som hun streber etter å klare.
– Det er meg og Northug da ...
– Dere er ganske like, uten sammenlikning for øvrig, skyter pappa inn og ler.
– Ja, vi liker å ta oss en, svarer Caroline kjapt tilbake bak brilleglassene.
– Det er lurt å være sta og egen, da går det meste, tilføyer hun.
Husker ingenting
Tilbake i sin egen leilighet snakker hun for første gang om ulykken som nær kostet henne livet for et år siden.
Mamma og pappa er med som støttespillere – og for å utfylle de svarte hullene i hukommelsen. Ikke så rart, for 24-åringen skulle egentlig vært død.
– Ingenting, svarer hun på spørsmålet om hva hun husker fra dagen da tilværelsen ble snudd fullstendig på hodet.
8. desember 2013: På kaia i Steinkjer går det fullstendig galt. Bilen hun er passasjer i sklir sidelengs på glatta og tipper utfor kaia. Mens sjåføren berger seg i land, blir Carro med kjøretøyet til bunns i Steinkjerelva. Sikten er dårlig på sju-åtte meters dyp – dykker tilkalles. Først etter 50 minutter under vann, hentes hun livløs opp av en flybåren spesialdykker fra Trondheim.
Med ekstremt lav kroppstemperatur – 17 eller 24 grader, ingen av foreldrene husker eksakt – har hjertet stanset.
I Namsos holder foreldrene på å julepynte leiligheten til Carolines morfar på bo- og servicesenteret.
– Jeg så at det var flere tapte anrop på mobilen min. Men det blåste sånn, jeg hørte ikke at det ringte, sier Tone.
«Caroline har vært ute for ei ulykke, men vi vet ikke hvor alvorlig det er», sa hun som ringte meg mens hun skrek.
Lamslått ringer Jan Ove yngstedattera Silje – og ber henne komme med bilen. De må kjøre til Trondheim. Med en eneste gang.
– Jeg ringte AMK og spurte hvordan det var med Caroline. Mens vi er på Sjøåsen ringer vakthavende lege tilbake. Han sa at det ikke er sikkert vi trenger å komme, det ser vanskelig ut. Jeg svarer at vi kommer, åkke som, forteller Jan Ove.
På Namdalseid tar leder Harald Hansen i kriseteamet kontakt – og tilbyr seg å bistå. De plukker opp den fortvilte familien på jernbanestasjonen i Steinkjer.
– Hvilke tanker går i hodene deres på tur til Trondheim?
– At hun er så sterk, at hun berger. Dette klarer hun, svarer Jan Ove.
Mens familien ivaretas på pårørenderommet og familie og venner varsles, er Caroline lagt i koma på intensivavdelinga ved St. Olavs Hospital. Den beste metoden for gjenoppliving er å knytte pasienten til en hjerte/lunge-maskin. Carros blod føres ut av en vene og gjennom maskinen, der det varmes opp og tilføres oksygen – for deretter å bli tilbakeført til pasienten. En slik oppvarming kan ta flere timer, og må skje gradvis.
– Legen som tok imot henne sa til oss at de tok noen valg denne kvelden, som de som regel ikke bruker å ta. Når de prøver å få folk i live, vet de ikke hvilket liv de våkner til, forteller Jan Ove Lysberg.
«Mamma»
28. desember: «Mamma!» E
tter 20 dager i koma våkner Carro fra koma. Uten syn, uten følelse i kroppen. En time etter oppvåkninga spør hun etter Tone.
– Vi visste ikke hvordan hun var når hun våknet, sier Jan Ove.
– Vi satte oss mål om å få henne med hjem i live, alt annet kom som en bonus, tilføyer Tone.
– De sa det ganske fort, da de dro fra St. Olavs, at hun var et medisinsk under, ja, et mirakel. Det er ikke så mange som har overlevd 50 minutter under vann, sier pappa og kikker bort på dattera.
– Vi har ikke snakket så mye om det, om mirakelet, sier mamma.
De vil fokusere på framtid – ikke fortid.
Må lære alt på nytt
Framgangen siden hun kom på Lian rehabilitering, som er tilknyttet St. Olav – 15. januar og til nå – er oppsiktsvekkende.
– Fra å ligge helt rett, helt stiv, ikke ha følelser i kroppen ... Framgangen har vært eksplosiv, helt enorm, forteller mamma og pappa.
– Hun har mål hun skal nå hver uke, som å sette i øredobber, kneppe buksa, sier Jan Ove.
Da hun skulle flette håret mens hun oppholdt seg på Lian, kom erkjennelsen:
– De sa jeg måtte lære alt på nytt, det er faktisk sant, sier Caroline.
Da hun våknet fra koma, var synet borte.
– Jeg så ingenting i starten, det var helt svart, sier hun. Men synet er gradvis blitt bedre og bedre.
Med hjelp fra ekspertise har språket og hukommelsen bedret seg.
Hun sitter i rullestol, men er i gang med gåtrening. I tillegg til den avanserte gåstolen Meywalk og tredemølle, har hun en spesialmaskin i senga, for å strekke og tøye knærne.
I hele opptreningsperioden – både på Lian, Sykehuset Namsos og på Lonet – har Caroline fått skreddersydd utstyr og behandling.
– Fra dag én har alt vært lagt til rette. Det har vært fantastisk. De er et hestehode foran hele tida, sier pappa.
Undervegs har Carro fått noen slag i ansiktet.
– Det har vært inn og ut av sykehuset noen ganger. Hun er lagt inn på grunn av smerter. Fantomsmerter. Hun får botox i lårene på grunn av kramper, forteller Tone.
Tenker positivt
– Det hjelper å tenke positivt. Det går ikke an å sitte og være negativ, fastslår hun.
– Hun har pågangsmot til tusen, sier Tone.
Familien har bestandig hatt tette bånd. Etter ulykken har de blitt knyttet enda sterkere sammen.
Carro og foreldrene vet at hun har fått livet tilbake.
– Føler dere som foreldre at dere fikk en ny unge?
– Ja, det må man si. Men vi har fokus på det som skjer nå. Det som har skjedd har skjedd, sier Jan Ove.
– Nå ser vi framover, sier Caroline.
De forteller at det er ei tid før – og ei tid etter ulykka.
– Vi har fått andre verdier. Det er ikke om å gjøre å ha det støvfritt hjemme lenger, nei. Det blir som det blir, fastslår Tone.
De vet at det tar den tida som trengs.
– Du vet ikke hva du våkner til neste dag, livet er uforutsigbart, sier Jan Ove.
– Har du endret deg som person, Caroline?
– Jeg har ikke det altså, bedyrer hun.
Caroline har vært aktiv håndballspiller – og følger selvfølgelig med på Norge i håndball-EM.
– Fra å være aktiv til å sitte i rullestol, hvordan oppleves den situasjonen du er i nå?
– Jeg må ta det som det er, det er ikke så mye å gjøre med det, svarer hun.
– Fordelen med å ha vært aktiv, er at hun har samme gutsen som før, sier Jan Ove.
– Dette skal jeg klare, poengterer 24-åringen.
– Hun trener som en toppidrettsutøver. Det handler om å spise, trene og hvile, forteller pappa.
Toppidrettsutøvere setter seg hårete mål. Det gjør også Caroline.
– Jeg må tilbake på håndballbanen ja, dæsken ta. Du kan godt kalle meg en toppidrettsutøver.
Men hun og foreldrene understreker at det selvsagt er et langsiktig mål.
– Vi har vært åpen og ærlig mot Carro, ikke holdt noe skjult. Hun er ikke dum, hun finner ut det meste, sier Jan Ove.
– Jeg hører godt, ja, ler Caroline.
Lillesøster Silje (21) flyttet hjem til Namsos i oktober i fjor – før ulykka. Caroline forteller at hun også har vært god å ha.
– Hva har mamma og pappa betydd for deg?
– Alt, svarer hun rørt.
Men tårene tørkes fort. Smilet er tilbake like fort som det forsvant.
– Du får f... ikke sminke på skjorta. Det er den dyreste skjorta du noen gang har kjøpt, humrer pappa.
De har så mange de skal takke. Familie, venner, helsevesen og Namsos kommune.
– Støtten har vært enorm – helt fra starten. Det tok tid før venninnene hennes kom på besøk. De trodde hun var noe annet. Men de så raskt at hun var Caroline.
– Setter du mer pris på livet enn før?
– Jeg gjør egentlig ikke det. Det er det samme som før, svarer hun.
– Hvor lenge blir du værende på Lonet?
– Det avhenger av framgangen. Men jeg reiser ikke før jeg går herifra, svarer hun.
Høyesterett kanendre rettspraksis
Fredag kommer Høyesteretts storkammer med en domsavsigelse som kan endre framtidige erstatningsoppgjør.
Avgjørelsen kan få stor betydning for Caroline Lysberg sitt erstatningsbeløp. Dersom Høyesterett kommer frem til at den såkalte kapitaliseringsrenten skal senkes fra dagens fem prosent, kan det bety adskillig høyere erstatninger for skadde i ulykker og også for grunneiere som får eiendom ekspropriert.
Saken er blitt behandlet av de 11 dommere i storkammeret etter at en trafikkskadd kvinne i Tromsø anket en dom fra lagmannsretten, og Høyesteretts ankeutvalg besluttet å fremme saken.
Den 26 år gamle kvinnen ble hundre prosent medisinsk invalidisert etter å ha blitt påkjørt og alvorlig skadet i 2007. I februar i år ble hun tilkjent 5,9 millioner kroner i erstatning, for fremtidig inntektstap og utgifter etter en ankebehandling og dom i Hålogaland lagmannsrett.
Flere millioner mer
– Avgjørelsen fra Høyesterett vil få stor betydning for erstatningsbeløpet til alle som skades i trafikken, på arbeid, eller blir utsatt for feilbehandling på sykehus, sier advokat Christian Lundin i Advokatfirmaet Ness Lundin DA til Adresseavisen.
Lundin førte saken for kvinnen i Høyesterett. Årsaken til at avgjørelsen får stor betydning er at den generelle kapitaliseringsrenten som Høyesterett vedtar vil gjelde for alle som krever erstatning for et fremtidig tap, og hvis den senkes vil det føre til at erstatningsbeløpene vil øke betydelig. Hadde renten vært fire prosent, ville hun fått ytterligere 1, 2 mill. i økt utbetaling. Hadde renten vært tre eller to prosent, ville hun fått henholdsvis 2,8 og 4,9 millioner kroner mer.
– Kapitaliseringsrenten er en veldig viktig størrelse når all type erstatning for fremtidig tap utmåles fordi den bestemmer hvilken avkastning etter fradrag for inflasjonen som legges til grunn på erstatningen. Jo høyere avkastningsprosent som legges til grunn, dess lavere blir erstatningen som utmåles. Den har helt siden 1993 vært på 5 %, og det har vært svært høyt når det det sees hen til dagens rentenivå. Det er rett og slett ikke mulig i dag, eller sannsynligvis i alle fall de neste årene, å klare å oppnå så høy avkastning etter at det er gjort fradrag for inflasjon på 2,5 %, forklarer Lundin.
Støtter seg til fagøkonomer
– Vi har lenge ment at kapitaliseringsrenten er urimelig høy, og at erstatningssummene derfor har vært for lave. En avkastning på fem prosent er langt ut over det fagøkonomer mener er realistisk avkastning. Grunnen til at Høyesterett nå har tatt saken, er at Høyesterett ønsket å se på dette med nye øyne. Det gir oss håp om at de ønsker å foreta en reduksjon, sier advokat Tom Sørum i advokatfirmaet Ness Lundin som har erstatnings- og forsikringsrett som spesiale.
– Hva hvis Høyesterett ikke senker renten?
– Da håper vi at politikerne ser at vi har en rettspraksis som er håpløs overfor skadelidte, og foretar en lovendring, sier Sørum.
Senkes denne renten, vil det også bety høyere erstatninger i saker der grunneiere må avgi eiendom til det offentlige.