I slagskyggen av striden om bensinavgiften, foreslår regjeringen et klimatiltak som virker, men som er så lite omstridt at de store overskriftene uteblir.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet at det skal brukes 360 millioner statlige kroner til planlegging av tre industriprosjekter for fangst og lagring av CO2. Denne lille fliken av statsbudsjettet har ikke fått særlig oppmerksomhet. Det er faktisk skrevet mer om siste nytt i norsk karbonrensing i internasjonale fagtidsskifter enn i norske medier.
FNs klimapanel har slått fast at karbonfangst og -lagring (CCS) er nødvendig for å bremse den globale oppvarmingen. Regjeringens tempoplan innebærer at det først i 2019 kommer en endelig beslutning om bygging av CCS-anlegg i Norge. Aktørene som er involvert i saken, mener tiden er nødvendig fordi det er komplekse anlegg som skal på plass mens industrivirksomhet er i drift. Tre anlegg er til vurdering for statlig støtte til å rense og lagre CO2: Oslo kommunes avfallsanlegg Klemestrud, Norcems sementfabrikk i Brevik og Yaras kunstgjødselfabrikk i Porsgrunn.
Karbonfangst og -lagring er komplekst og dyrt. Rundt i verden er det mange tusen industrianlegg og kraftverk som slipper ut CO2. Det må derfor utvikles helt nye industriprosesser hvis CO2 skal fjernes før det blir et avfallsstoff i atmosfæren. Dette er dels et teknologisk og teknisk spørsmål, men det er vel så komplisert å gjøre CCS økonomisk forsvarlig.
Det norske arbeidet konsentrerer seg om teknologi og den tekniske siden av utfordringene. Gassnova, regjeringens fagorgan for karbonfangst, har som ett av sine oppdrag å spre kunnskap om CCS-teknologien. Prosjektet skal altså ikke bare redusere Norges klimautslipp, det skal også hjelpe andre land. Hvis prosjektet lykkes, kan kunnskapsspredning bli den aller største verdien av Norges forsiktige satsing på karbonfangst- og lagring.
Ennå er det mange som nesten har et traumatisk forhold til karbonfangst. Det skriver seg fra den gangen det ble fremstilt som en slags månelanding. Stoltenbergs måneferd endte med havari. Det er derfor gode grunner til at det denne gangen er få store ord og lite oppmerksomhet om det som kan bli et av de viktigste klimatiltakene for en klode som har febertokter.