Angel Olsen er en av de artistene som får deg til å forstå hvilken styrke musikk med virkelig gode tekster har. Vel har kvinnen fra St. Louis en usedvanlig stemme som fascinerer i skiftene mellom det kraftfulle og ømme, men det som gjør andrealbumet «Burn Your Fire For No Witness» til et oppsiktsvekkende verk, er følelsene hun uttrykker og arbeider seg gjennom på albumet.
Vi trenger dypt i inn i hodet på Olsen, og allerede fra «Unfucktheworld» møter vi henne på sitt mest paranoide, men samtidig observante selv. «I think you like to see me lose my mind», synger hun fortvilet på «Stars», før hun fortsetter med strofen «I feel so much at once that I could scream». Den stadige vandringen i de fortvilte følelsene er en slags renselsesprosess, og Olsen har så mye selvinnsikt at hun egentlig ikke trenger noen til å hjelpe seg.
«Forgiven/Forgotten» slår til med full styrke, og det fandenivoldske refrenget minner om Best Coast på sitt mørkeste, samtidig som låta har en helt annen nedslagskraft. Etter raseriutbruddet leder hun det over i Americana-singelen «Hi-Five» og nikket til Neil Young viser litt av bredden på albumet. Det er skranglete, og det skifter stadig mellom de såre overflatene og det harde indre.
« I wish I had the voice of everything», hevder Olsen («Stars») og man aner stadig selvkritikken, selv om den blir holdt i sjakk bak en flakkende selvkontroll. Dette gjør uttrykket spennende, og «Burn Your Fire For No Witness» annerledes. Hun hevder kanskje at alt er glemt, men det skal ikke mye til for å skrape i sårene til Angel Olsen.
Høydepunkt: «Forgiven/Forgotten»
Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND
