Begge foreldrene til Marianne Selberg var arkitekter. I barndomshjemmet hennes gikk det i svart og hvitt og børstet stål. Det var dermed litt av et ungdomsopprør da Marianne malte pikerommet limegrønt og laget blomsterbord på veggen. Og hengte opp gardiner!

– Pappa holdt på å svime av, ler hun. Blomstene på veggen ble bare det første av mange maleprosjekter. Arkitektdatteren er frilans illustratør og har beholdt denne hangen til å bruke farger. Hun tror kanskje det skyldes at hun fikk en overdose hvitt som barn.

– Helst hadde jeg villet male veggene her inne i blokkleiligheten også. Eller tapetsere med palmemønster! Men siden vi tenker at vi ikke blir boende her i så mange år, må vi ta litt hensyn til at leiligheten skal være salgbar. Så da er det lurt med hvitt, sukker Marianne.

Hun bor i blokk på Hallset, i en treromsleilighet med mye gang, lite stue og enda mindre kjøkken.

– Romløsningen ville definitivt vært annerledes dersom leiligheten ble bygd i dag. Vi kunne revet veggen og fått åpen løsning i stue og kjøkken, men så er det jo litt deilig å ha et avskilt kjøkken også.

Kjøkkenet er av den aller minste sorten, men dekker behovet for en familie som for det meste er tre, annenhver helg fire. Dessuten gir det god hjelp til å holde antallet kjøkkeneiendeler nede.

– Den som vil ha servise til et selskap på 18, ville hatt et problem her, for å si det sånn, fastslår husfruen. Hyllene har plass til det serviset som brukes hver dag. Punktum. Derfor tåler også skapene å være dørløse. Når alt brukes jevnlig, støver ingenting ned.

Skrotnisser med designkunnskap

Lite plass er i utgangspunktet en utfordring for Marianne og Ronny, som begge er loppisentusiaster, eller skrotnisser, som Marianne selv kaller det. Klær og møbler med sjel og historie er å foretrekke framfor nye ting, synes de. Kunstutdannede Ronny jobber hos Fretex og har ansvar for å skille snørr og bart i alt som kommer inn. Kanskje ikke så rart at det er blitt noen turer innom fretexbutikkene opp gjennom årene. Men det er slett ikke bare på jobb han er på utkikk etter godbiter.

– Ronny er veldig begeistret for norske formgivere. Spisestuestolene våre reddet han fra den sikre undergang hos en korpsforening, som slett ikke visste hva som sto på pauserommet deres. Ungene hoppet og klatret i dem, og stolene ville nok brutt sammen temmelig snart med den bruken. Ronny spurte om han kunne få kjøpe designstolene og erstatte dem med mer slitesterke møbler.

Alle parter ble fornøyd, og de fire spisestuestolene i Svein Ivar Dysthes design står godt i blokka på Hallset. Her har de selskap av Mariannes oldefars verkstøyskrin som brukes som krakk. Gammeltantes skatoll og en lampe fra far. Men også en Ikea-hacket sofa og et bord fra Søstrene Grene. En byste kjøpt sammen med bestemor. Pussige amerikanske 60-tallsdukker kjøpt på E-bay. En porselensørn som kom inn i huset som valentinsgave.

– Jeg vil beskrive stilen her som eklektisk, sier Marianne. Utprøvende altså. En blanding av elementer fra ulike områder for å skape egne eller nye løsninger

Papp og stoffrester

– Kom på besøk, roper Anny fra barnerommet. Annenhver helg deler hun det med halvsøsteren Emma, men i uka er det god plass til å finne på andre sprell. Nå har hun og mamma bygd papphus av pappen som Ikea-sofaen kom i, og treåringen vil gjerne invitere oss inn. Vi nøyer oss med å slå av en prat gjennom vinduet og får samtidig en innføring i soverommets fortreffelighet. Senga og lekene presenteres ivrig.

– Og dette er det mamma som har laget, sier Anny og peker stolt på fargerike fronter på boksene i hylla. Stoffet viser seg å være rester fra scenografien på «Påfuglen» på Trøndelag Teater. Marianne har vært en av damene bak kulissene der det siste året, både som ansvarlig for barna som deltar i ulike stykker og som vikar på malersalen. Men når det gjelder de fargerike boksene i lekehylla, understreker hun at det ikke krever verken tid eller ferdigheter.

– Det er ganske enkelt stoffbiter som er limt på fronten. Fort og gæli, men ganske effektfullt, smiler hun.

Rare ting

Det er jentene som har fått det største soverommet. Inne hos Ronny og Marianne er det trangere. Plassen er godt utnyttet, blant annet ved at Mariannes skinnvesker henger på veggen. Dekor som stadig tas ned og tas i bruk.

Marianne trives med blokklivet. Det er kort vei til lekeplasser, null snømåking og hyggelig nærhet til naboer. Men hun drømmer om mer plass. Mer plass til kjolene – hun går nesten utelukkende i kjoler – og til loppisfunn.

– Faren min er veldig flink til å tenke «én ting inn, to ting ut». Jeg sier det jeg også, at noe må ut hver gang noe nytt kommer inn, men jeg er ikke like flink til å gjennomføre det i praksis, innrømmer småbarnsmoren. Men et bevisst forhold til eiendelene sine, det har hun.

– Jeg mener det er viktig å kjenne etter om man virkelig liker noe før det blir med hjem. Hvis du lar din personlige smak styre innkjøpene, og ikke ulike trender, da blir du ikke lei av det du eier. Og da trenger du ikke skifte det ut så ofte. Vi liker litt rare ting. Jeg elsker å ha noe snålt og spennende å hvile øynene på i tillegg til tv-en.

hjem@adresseavisen