Jeg visste det ikke før jeg tok testen på nett: Den sier at jeg sannsynligvis har ADHD.
Det har jeg i tilfelle levd godt med. Og jeg har klart meg ganske bra i livet, til tross for at jeg aldri fikk noen diagnose som barn. Eller kanskje takket være at ADHD ikke var «oppfunnet» den gangen på 1950-tallet. Hvem vet.
Ikke at jeg var noe problembarn. Men jeg var svært aktiv, var høyt og lavt, hadde maur i baken, sa de voksne. Humøret kunne svinge, jeg kunne være nokså impulsiv og finne på dumme ting. Men sånn var det bare. Barn var ulike. Noen var rolige, andre hadde kvikksølv i blodet.
Dessuten hadde vi god plass og mange muligheter til å la energien få utløp. Det var den gangen barn var ute og lekte på fritiden, og verken hadde tv, internett eller pc-spill til å passivisere oss i sofaen hjemme.
Selv om barndommen i 50-tallets Norge ikke alltid var den idyllen den ofte blir fremstilt som, var det i alle fall en viss toleranse for urolige barn. I dag ville mange av oss urokråker blitt oppfattet som «umulige», eller hyperaktive. Det fantes også den gangen grenser mellom det som ble oppfattet som uro innenfor normaliteten, og det som ble regnet som uakseptabel atferd.
De stakkars ungene som ble definert som virkelig ustyrlige problembarn, kunne bli sendt bort, til det vi grøssende kalte «trollskole». Trolig ville mange av barna og ungdommene som havnet på spesialskolene, i dag ha fått diagnosen ADHD. Med en behandling som var tilpasset deres problem, ville de kanskje ha klart seg bedre i livet enn mange av spesialskoleelevene har gjort.
I dag har vi ADHD, nær sagt så det holder. I flere oppslag har Adresseavisen denne uken satt søkelyset på den voldsomme økningen i salg av ulike medikamenter som brukes for å behandle ADHD. 75 prosent av de som får diagnosen, er gutter. De siste årene har tallet på jenter med ADHD økt sterkt. Også voksne kan få en forklaring på sine problemer med uro og konsentrasjonsvansker etter en ADHD-utredning.
Spesialist i barne- og ungdomspsykologi Espen Idås frykter en overmedisinering av problembarn. Han advarer mot en utvikling der barns atferd fortolkes altfor raskt. Psykologen er redd for at symptomer som kan skyldes andre belastninger i et barns liv, blir fortolket som uttrykk for ADHD. Mange av de samme symptomene finner vi ved andre problemer, som konflikter i hjemmet, mobbing, angst, mishandling og overgrep. ADHD-medisin kan ikke fjerne slike problemer, selv om uroen hos barnet kanskje blir borte. Medikamentene som brukes, er sentralstimulerende midler, med Ritalin som det mest kjente.
Folkehelseinstituttet anslår at fem prosent av norske barn sliter med uro og konsentrasjonsvansker. Dette kan få konsekvenser på skolen og senere i arbeidslivet. Mange dropper ut av skole og arbeidsliv, de får rusproblemer, mange vikler seg inn i kriminalitet og havner i fengsel. Det finnes tall som sier at et stort flertall av de som sitter i fengsel, har ADHD.
Overlege Bernhard Weidle ved St. Olavs Hospital sier at en ADHD-diagnose på et «vanskelig» barn er en lettelse for foreldrene. Det gir dem en forklaring på barnas atferd og problemer. Samtidig slipper de følelsen av at de har gjort noen feil i oppdragelsen av barnet. Men her ligger også motspørsmålet: Er det primært foreldrenes behov for å få et svar som blir dekket med en ADHD-diagnose? Eller er diagnosen med påfølgende medisinering faktisk løsningen på barnets problemer? Derom strides de lærde, som det heter.
Ifølge flere undersøkelser reduserer medisinene symptomene hos inntil 70 prosent av de unge pasientene. Men bildet er ikke entydig. En undersøkelse som nylig ble publisert i USA, sier at ni av ti små barn med ADHD-diagnose fortsatt hadde store problemer seks år etter at de fikk diagnosen.
Spørsmålene i den heftige ADHD-debatten, er mange: Er ADHD en merkelapp det er blitt altfor lettvint å sette på barn og unge som ikke oppfører seg slik vi ønsker? Er rammene for hva som ansees som normal og akseptabel oppførsel blitt snevrere? Kan det være noe i vår livsstil og vårt levesett som forklarer den økte utbrdelsen av uro og konsentrasjonsvansker hos barn og unge?
Psykiater Finn Skårderud utga for noen år siden boken «Uro», der han bruker uro og rastløshet som et kjennetegn på den måten vi lever på i det moderne samfunnet. Hvor går grensen mellom den normale uro, og den uro som er syk og må behandles?
Og videre - hopper vi for lett på den tilsynelatende enkleste løsningen når Ritalin og andre sentralstimuelrende midler blir gitt til de som gjør for mye av seg? Kunne det tenkes at mer tid- og ressurskrevende metoder som samtaleterapi, er mer effektive i det lange løp?
Ute på nett ligger det et hav av stoff om alle slags lidelser, også ADHD. Ulike foreninger har sine nettsider, her finnes diskusjonsgrupper, utallige helsenettstdersom bringer «alt» om symptomer, årsaker, diagnostisering, behandling, bivirkninger, alternative metoder. Og tester. Enhver kan teste seg selv, skolebarnet, tenåringen, kona eller mannen.
Jeg tok en av testene. Etter at jeg hadde svart så ærlig jeg kunne på 23 spørsmål, fikk jeg «sannheten»: Sannsynlig ADHD. Uten forbehold. Jeg ble absolutt ikke skremt, men andre kunne blitt det.
La oss si at jeg som mor hadde fått en slik nett-diagnose for barnet mitt, ut fra en mer eller mindre berettiget engstelse for at barnet ikke hadde styring på energien sin. Da ville jeg gjort alt jeg kunne for å få fastlegen til å sette apparatet i sving. Jeg ville ha krevd utredning av spesialister. Kanskje ville jeg ha presset på, funnet alle argument som talte for en diagnose, sett bort fra det som ikke passet inn i bildet. Med en ADHD-diagnose får barnet også rettigheter, ikke minst til spesialundervisning og ekstra timer på skolen.
Helsedirektoratets retningslinjer krever en omfattende utredning før diagnose kan stilles. Den kan ikke gis etter kun en test. Ingen blodprøve, intet røntgenbildet kan gi svaret. Diagnosen stilles på basis av en rekke tester og observasjoner. Den er ikke objektiv, men basert på et faglig skjønn.
Ett av symptomene på ADHD er en hang til å begå tabber og dumheter. Å stikke hånden inn i det vepsebolet som heter ADHD-debatt, er kanskje en slik dumhet. Men uroen eksisterer.
Også uroen for at vi kanskje utsetter for mange av de urolige barna våre for et overdrevet medisinsk eksperiment.