Vi har i noen år vært vant til at Norge har «verdens beste økonomi i verdens beste land.» Men selv ikke vi er usårbare. Når prisen på vår viktigste eksportartikkel faller kraftig, må vi betale for at vi har gjort oss mer og mer oljeavhengig. Staten har sopt inn ufattelige inntekter på salg av olje og gass og beskatning av oljeselskapene. Bonanza og klondyke i oljen har smittet til resten av samfunnet. Næringslivet og husholdningene har det godt, og kommuner og fylkeskommuner svever på en rosa sky av store skatteinntekter og økende overføringer fra staten.

Men, det er noen ulemper, for å si det forsiktig, ved at norsk økonomi har gått på høytrykk mens det har vært lavtrykk i resten av den vestlige verden. Våre kostnader har økt, mens deres har gått ned. Det fører til at det næringslivet som dukker opp av asken etter finanskrisen i det store utland, er rustet til å danke ut norske bedrifter.

Halvparten av verdien av bedrifter notert på Oslo Børs er knyttet til oljevirksomhet. Hvis oljeprisen holder seg på dagens nivå, vil norsk økonomi angripes fra tre hold: Statens inntekter går ned og aktiviteten i olje faller, samtidig med at konkurranseutsatt industri får enda tøffere konkurranse.

Regjeringens forslag til statsbudsjett faller i tid sammen med det kraftigste oljeprisfallet på fire år. Svaret fra Erna Solberg og Siv Jensen burde ha vært å gjøre Norge mindre oljeavhengig. Men de store tall i budsjettet er at de blåblå binder nordmenn enda mer til oljeinstallasjonene. Bruken av oljepenger over statsbudsjettet øker til nytt rekordnivå neste år. Det skjer samtidig med at oljeinntektene mest sannsynlig vil gå ned. Regjeringen anslår i nasjonalbudsjettet at prisen på nordsjøolje neste år vil være 656 kroner per fat. Da forslaget til statsbudsjett ble lagt frem for en uke siden, var oljeprisen 590 kroner. Nå er den cirka 575 kroner per fat.

Finansdepartementets tall viser også en annen urovekkende utvikling. På grunn av at det neste år skal sprøytes nye 17 milliarder statlige oljekroner inn i økonomien, vil offentlig sektor vokse mer enn privat sektor. Det er feil utvikling hvis målet er langsiktig verdiskaping og en gradvis frigjøring fra oljen.

Om finansministeren heter Kristin Halvorsen (SV), Sigbjørn Johnsen (Ap) eller Siv Jensen (Frp), har hver ny oljekrone som sprøytes inn i velferdsordninger og offentlige utgifter nøyaktig samme effekt: Norge blir enda mer avhengig av fortsatt høye oljeinntekter.

Vi skal være glad for at prisen for å låne penger, det vil si lånerenten, fortsatt er svært lav. En kombinasjon av lavere oljeinntekter og høyere rente vil være mer enn det mange norske kommuner og husholdninger vil tåle.

Optimismen har rådd grunnen for lenge. Høsten er pessimismens årstid. Høsten bør bli lang.