De som kjenner Emily Brontes klassiske roman fra 1847 fra boka, noen av de mange filmversjonene eller Kate Bushs karrierebyggende debutsingel, kan forberede seg på noe helt annet.
Gjennom sine to første filmer «Red Road» (2006) og «Fish Tank» (2009) fortjener Andrea Arnold status som en av beste filmskaperne de siste ti åra, med røff realisme.
«Wuthering Heights» er mer interessant som litterær filmatisering enn den er helt vellykket. Vilje og evne til å gjøre moderne film av gammelt materiale imponerer. Sjelden har et såkalt kostymedrama vært så skittent og gjørmete. Ved å gjøre Heathcliff farget, med replikker som «Fuck you all, you cunts!» gjør filmen dristige valg.
Lidenskapen og poesien i dramaet kommer bedre fram i landskap enn i menneskene. Filmen har flere fantastiske scener og er visuelt blendende, men noe av lidenskapen i dramaet mellom Heathcliff og Catherine savnes. 1800-tallet har sjelden sett sånn ut på film. Det er ment som en kompliment og en liten advarsel.
En god premie til slutt er Mumford & Sons spesialskrevne «The Enemy» i finalen. Den overgår alt på deres nye, solide plate.
Ekstramateriale: Nei
