«Jeg ville lage en partyplate du kunne spille i en begravelse», har Annie Clark uttalt i forbindelse med slippet av hennes fjerde soloalbum, og det er et utgangspunkt som vekker interesse. Samtidig er det et utsagnet som overhodet ikke forundrer, det har nemlig blitt vanlig at St. Vincent inviterer inn til et underlig univers med hårfin balansen mellom det stygge og vakre.
«Digital witnesses/What’s the point of even sleeping?/If I can’t show it, you can’t see me/What’s the point of doing anything?», spør hun på «Digital Witness», mens musikken føles som hemmelighetskremmeri fordelt i doser med presisjon, støy, friksjon og visdomsord. «St. Vincent» fortsetter på mange måter der «Strange Mercy» (2011) slapp, samtidig som Clark har utviklet akkurat det lydbildet ytterligere gjennom å leke seg med funky, dansbare elementer - samt inspirasjon fra David Byrne-samarbeidet på «Love This Giant» (2012), til tross for at blåserrekken er blitt tonet ned.
Singelen «Digital Witness» er et eksempel på hvordan clarke ofte står i kontrast med musikken. Der hun selv kan virke stiv og beregnende, holder lydbildet seg lystig og lekent. Det overraskende er likevel de roligere og mer tilgjengelige låtene på albumet. «I Prefer Your Love» og «Severed Crossed Fingers» er storslåtte, og der støyen tidligere har overdøvet noe av det menneskelige, gjemmer ikke lenger Clark seg bak gitaren. Hun står heller stadig stødigere, og er sikrere i leken i rommet mellom det åpne og eiendommelige. Progresjonen hun viser på «St. Vincent» gjør albumet til hennes mest gjennomtenkte, men samtidig mest forbløffende så langt.
Høydepunkt: «Digital Witness»
Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND
