Tore Renberg har med «Vi ses i morgen» laget en kollektivroman der alle medvirkende er tegnet like tydelig, like troverdig, med like stor omhu. Og alle er av like stor interesse for leseren. Nye aktører kommer til underveis, og om de bare er med i en scene eller to, ser vi dem lys levende for oss, som om vi skulle ha hatt dem i utkanten av vår egen omgangskrets siden Wham rulet.

Fraskilte Pål er alenefar til to tenåringsjenter. Han er saksbehandler i kommunen. Ekskona er i oljebransjen og flyttet med jobben til Bergen. Det var hun som tjente de store pengene. Det er han som sitter i bunnløs gjeld. Datteren Tiril er opprørsk og svartsminket, og storesøsteren hennes Malene er en klok jente som driver med turn. Sandra er venninnen deres. Hun er kristen. Nå er hun forelsket i livsfarlige Daniel, og bare tanken på ham får henne til å tenke helt ukristelige ting.

Og så har vi Jan Inge, Rudi Chessi. Vi husker dem fra Renbergs kortromaner «Farmor har kabel-tv/Videogutten» (2006). Nå er de voksne og driver sin egen bedrift. Det er de som skal hjelpe Pål over den økonomiske kneiken.

De gjør en forretningsmessig avtale. De skal komme hjem til ham, smasje opp rekkehusleiligheten, stjele pc’er, tv’er, kjøkkenmaskiner, skade ham tilstrekkelig til at det ser ut som et vanlig innbrudd.

Men det går ikke helt etter boka. Det blir ikke helt en «bransjeklassiker», som Jan Inge ville sagt.

Jan Inge er forresten et studium i persontegning. Enten Renberg går inn i hodet på tenåringsjenter, ungdomsskolelærere, kommunale saksbehandlere, kåte gutter eller småkriminelle, så gjør han det med en overbevisning som påkaller dundrende klappsalver. Likevel, bildet av Jan Inge overgår alt. Jan Inge er en tenker på lavt nivå, men en tenker. Han har ideer om hvilken bedriftskultur han vil ha i sin lille organisa-sjon. I likhet med de andre som jobber i «bedriften» har han skrupler, men er samtidig uten empati når det kommer til stykket. Han drømmer om en gang å skrive standardverket om skrekkfilmer, og pusler med denne ideen gjennom hele boka, og han representerer bunnsjiktet i en av verdens rikeste byer.

Som så mange andre, bruker Renberg musikk, både som tidsmarkører og som bilde på sine personers mentale tilbøyeligheter.

Men i motsetning til de fleste lykkes han med å gjøre dette til en integrert del av mentaliteten som preger de forskjellige nivåer i romanen..

«Vi ses i morgen» er imponerende i alt fra komposisjon, språk, troverdighet til vidd, koloritt, dynamikk. Researchen til dette må ha tatt år av hans liv.