Hysnes Helsefort er for dårlige til å kommuniserer hva som funker.
Hysnes Helsefort er et vellykket prosjekt for arbeidsrettet rehabilitering. Hanne Tenggren, seksjonsleder og lege, skrev i en kronikk i Adresseavisen 11. november 2015 at det er blitt et faglig fyrtårn, med forskningsbasert kompetanse på et felt som samfunnet ellers bruker milliarder av kroner på. Når prosjektperioden er over i juni 2016 legges tilbudet ned, da blir det lite igjen av investeringen. Som tidligere bruker på Hysnes Helsefort synes jeg det er trist at et veldig godt tilbud forsvinner. Som forsker er jeg ikke særlig overrasket, for utad er Hysnes Helsefort for dårlige til å kommunisere hva som funker.
Jeg fikk min første indikasjon på at noe er feil under oppholdet. I terapirommet jobbet vi knallhardt med å avpasse aktivitet og mål. Det er utrolig lett å si at folk må justere målene sine og lære seg å prioritere. Eller for den del å ta seg sammen. Ingenting av dette er «bare» å gjøre. Det er beinhardt, og man må finne smutthullene for hvordan det kan gjøres. I gruppeterapien, for min del en gruppe på seks, fikk vi se hvor vanskelig det var for andre. En kar på gruppa mi likte svært godt å gå på fjellet, men der protesterte kroppen. Den funka like lite der som på arbeid. Han ble tungpusta, og smertene meldte seg raskt. Derfor slutta han å gå i fjellet. Gjennom et par harde gruppetimer innså mannen at han kanskje ikke kunne bestige tinder raskt og med taktfaste lange steg, men at han kunne være ute i naturen på andre måter. Med pulsmåler rundt brystet fikk han streng beskjed om å holde seg på lav puls når han gikk, og avpasse farten deretter.
Jeg har aldri klart å fortelle denne historien uten at det virker selvfølgelig. Selvfølgelig må man avpasse farten etter forholdene, også når disse forholdene er kroppen som setter betingelser. Samtidig var jeg der, og så hvor hardt det var å oppgi noe man har tatt for gitt. Han framsto ikke som en stakkar, men en flott mann som hadde prøvd seg på litt for mye, litt for lenge, helt til kroppen sa stopp. Slik var vi alle sammen. Folk som uansett årsak hadde havnet i en situasjon med begrenset yteevne, ønsket å få til mer, men ikke helt visste hvordan. Under kyndig veiledning fra fagpersoner kunne vi relatere oss til de andres historier slik at vi også kunne reflektere over vår egen situasjon. Flere dager var jeg helt utslitt når programmet var ferdig om ettermiddagen. Det som i begynnelsen så ut som en veldig løs timeplan, var ikke tilfeldig.
Dessverre er helsefortet dårlig trent i å beskrive hvorfor opplegget funker. Det meste jeg har sett av kommunikasjon fokuserer på symptomer før man drar dit, og effekter når man kommer hjem. For meg ble det tydelig at noe var feil i formidlingen på den såkalte besøksdagen, da vi kunne ta med en kollega, venn eller partner. Det startet bra, med et rollespill som viste en situasjon vi kunne kjenne oss igjen i. Men etter hvert ble det vanskeligere og vanskeligere å forstå hva de ville. Lederne snakket så generelt om det å være syk at det ble vanskelig å henge med. Jeg forsto ikke helt hva det var som skjedde. Det opplegget jeg hadde gått god for overfor en kollega, virket famlende og full av «det tror jeg dere skjønner». Dette ble litt av et mysterium for meg: hvorfor fungerte det så godt i terapirommet, og hvorfor fungerte det så dårlig når det skulle formidles til utenforstående?
Jeg klarer å løse opp i dette mysteriet ved å forstå opplegget på Hysnes på samme måte som de opplevelsestilbudene jeg skriver avhandling om. Jeg tematiserer blant annet hvordan man kan lære av inspirasjonsforedrag der utenforstående kommer for å påvirke organisasjonen i en eller annen retning. Gode opplevelsestilbud har spennvidder som tillater folk å tolke dem på ulikt vis: de er flertydige. Paradokser er ikke til for å løses, slik de må i en naturvitenskapelig framstilling. De er til for å skape spenn. Når folk får muligheten til å koble seg på, kan de lage sin egen versjon som kan bli del av deres egen historie. Det jeg har funnet ut, er at ting som tillater folk å tolke selv, er kunstgrep som er flertydige, eller personer, som når vi blir kjent med dem, sjelden er flate stereotypier, men mangfoldige og inkonsistente.
Dessverre kan spennvidde lett bli borte i møtet med organisasjoners strukturer, som er lagd for å være entydige og presise retningslinjer for handling. For eksempel: et morsomt påfunn som at man kan fylle ut oppmuntringskort når man tar andre på fersken i å gjøre noe bra, mister mesteparten av meningen sin dersom man blir pålagt å skrive to oppmuntringskort i uka. Det tillater ikke at man kan tolke det på egen måte. Det man får ferdig tolka er ikke spennende lenger. Jeg tror det er samme type meningstap Hysnes Helsefort får når de skal formidle ut av terapirommet. Både på besøksdagen og i kronikken unnlot de å bruke konkrete personer og eksempler som folk kan relatere seg til. Dermed blir det like platt som oppmuntringer til å ta seg sammen. Kanskje de ikke får lov? Kanskje de virker useriøse om de forsøker å kommunisere utad med å bruke konkrete personer som eksempler? Kanskje St. Olavs som eier krever at de kommuniserer så presist som mulig og bare fokuserer på effekter?
Uansett tror jeg det er en ulempe at de ikke trener på å kunne formidle innholdet i behandlingen bedre. En utfordring er at det er en selvmotsigelse å være entydig presis om flertydighet og tolkningsrom. Likevel er det viktig at vi forsøker å skape et språk for dette. Når et vellykket tilbud ikke får videreføring må det jo være noe feil med måten man vektlegger innholdet på.