Har du først tatt sjansen på å skrive bok, gjelder det å følge opp. Å stille til signering er en synliggjøring av ditt lille bidrag i den brusende strømmen fra den svære forlagsbransjen. Bøker er en stor industri, der noen få forfattere selger svært mange og svært mange forfattere selger noen få. Sjansen er større for å bli oversett enn å bli sett.

Jeg har vært heldig og klager ikke. Det gir et streif av lykke å få en hyggelig replikk fra et smilende ansikt som passerer bordet der jeg sitter; han har lest boka og synes den var kjempebra. Det bobler innvendig når forlaget forteller at et nytt opplag er i trykken, når Adressa triller terning med seks prikker, eller Dagsavisens anmelder bruker begrepet «glitrende skrevet». Følelsen er den samme som da jeg var liten og reddet noen harde skudd fra de store guttene i gata, og etterpå fikk høre at jeg var modig.

Kunsten er å holde fast i tilfredsheten selv på dager der jeg innser min skjebne som yngel, forvillet inn i et stort bokhav med beist som spiser slike som meg til frokost. Svære, litterære haifisker som svømmer jevnlig i bokklubbenes gylne golfstrøm, portretteres i Magasinet, alltid har kø ved signeringsbordene sine og leverer litteratur som publikum sluker.

Meg er det ikke synd på. Jeg har et ansikt mange kjenner, selv om noen tenåringer åpenbart vet atskillig mer om Thibaut Courtois, Raheem Sterling eller Martin Ødegaard enn gamle RBK-ere fra forrige årtusen. Men som en fotballpensjonert Odd Iversen svarte da han for mange år siden ble spurt av en autografjeger i Stavanger om hvem han var: «Gå hjæm og spør far din!»

I skyggen av bokstablene fra Jon Michelet, Jojo Moyes og Lars Mytting kan det ligge litterære godbiter som ikke engang oppdages. Ingen tar opp diktsamlinga, novellene eller den vesle romanen og blar i den, snuser inn lukta av fersk trykksverte og vurderer å gi den en sjanse.

I kampen om oppmerksomheten høres iblant spede rop om hjelp. Nylig fikk unge Hilde Susan Jægtnes mer oppmerksomhet enn noen av de to bøkene hennes hadde fått til da. Hun skrev en kronikk i Morgenbladet, der hun lurte på hva som skulle til for å bli vurdert av bokanmelderne. Hennes to første bøker var blitt møtt med absolutt taushet. Spissformuleringen «hvem må jeg ligge med for å bli anmeldt?» var skreddersydd for VG og klikk på nett. Hun er registrert av ganske mange nå.

Jægtnes konkurrerer ikke bare med bokhøstens litterære vinnere. Hennes siste roman skal slåss om leserne med hauger av strikkebøker, matbøker, Pondus og Lunch. Frode Øverli og Børge Lund leverer geniale striper. Samtidig er det rart at tegneseriene deres defineres som skjønnlitteratur, mens mat, kaker, gensere, votter og låver havner i sekkeposten sakprosa. Alt som smaker av biografier plasseres også der, uansett litterær form og ambisjon.

Advent er bokbransjens eldorado. Da sitter forfatterne julebukk i kjøpesentre med brede smil og vennlig penn. Nå vet jeg hvordan den følelsen er. Folk er hyggelige, alt fra gamle kjente fra oppveksten via nysgjerrige fremmede til Sol og Mille som passet meg den gangen jeg var liten baby. Jeg sitter på utstilling, men kjenner at noe tangerer minnene fra et kafébord i ei tilfeldig gågate i en storby i en eller annen ferie. Vrimmelen har ansikter.

Nå er advent blitt til romjul, signeringsrundene over og julegavene pakket opp. Byttedagene i romjula er varehandelens rause servicedager, der to Jojo Moyes for mye kan bli til en Anne B. Ragde og en Marte Michelet. Eller en «Ballens bane», for den del.

Riktig Godt Nytt År!