Motivet er repetitivt. Det er et landskap. Det er et utsnitt – ser vi ikke at landskapet forandrer seg øverst i bildet? Fotografen kunne med andre ord ha tatt et bilde med større variasjon, men har valgt akkurat dette utsnittet.
Bildeflaten er dekket med tett bladverk. Alt fanget av fotografen og gjengitt i skarp detalj.
I tiårene før 1980 var «den norske naturen» nærmest fraværende i norsk bildekunst. At bildekunstnere, både malere og kunstfotografer, i 1960- og 70-årene ikke valgte å tilnærme seg den norske naturen, forklares gjerne med at dette temaet fremstod som gjennomanalysert og at det hadde vært en yndet tematikk i mellomkrigstidens kunst. Et beslektet argument var at motivet hadde en klar forankring i en forgangen, romantisk tradisjon, som kunstnerne i etterkrigstiden ville distansere seg fra.
Hva er spesielt med fotografiet som medium? Dets evne til å fange alt – selv lite påfallende detaljer. Det uvesentlige kan være like skarpt som det spektakulære. Fotografiet er på sett og vis alltid et utsnitt. Utenfor linsen er det alltid noe mer – mer av en synlig verden. Et maleri kan eksistere innenfor sin egen ramme og kan i seg selv representere en lukket verden. Og hva skiller tradisjonelt naturen fra naturmalerier? Den er ikke alltid like spektakulær og pittoresk som malerier i gullforgylte rammer har fremstilt den.
I all sin skjønnhet kan den også være repetitiv og ensformig.
Med ett er akkurat dette fotografiet blitt et rendyrket uttrykk for møtet mellom fotografi og natur. Et forsøk på å ta opp igjen et velkjent tema, men på en ny måte, særegent for kunstfotografiet.
ukeadressa@adresseavisen.no
