Det er ingen mangel på lidelse i verden. Selv om vi lever i den fredeligste del av kloden i den fredeligste tid, kjenner også vi at lidelsene er kommet nærmere.
Mye lidelse kan vi dempe. Anestesien er en av de virkelig vakre oppfinnelsene. Det er ubegripelig hvor mye lidelse den har fjernet. Fra fødsel til grav – fra epidural og lystgass til palliativ behandling. Den har gjort kirurgi som ellers ville vært helt utenkelig, mulig.
Bedøvelse er gammelt. Alkohol og planter som opium, cannabis og kvann er brukt i flere tusen år. Utviklingen av kjemisk anestesi på 1700- og 1800-tallet var likevel en sensasjon!
Ordet anestesi ble mynta av Oliver W. Holmes sr. i 1894 i et brev til William T.G. Morton, tannlegen som i 1846 utførte den første offentlige demonstrasjonen av inhalert bedøvelsesmiddel. Holmes lagde ordet «anaesthesia» av det greske an-, «uten», og aisthēsis, «sensasjon». Uten følelse. «Insensibility» som Holmes skriver til Morton. Det er helt skjønt!
Men det kan bli for mye av det gode. For mye bedøvelse kan drepe, eller det kan gi økt toleranse. Man må ha mer for å få effekt. Man blir nummen.
Motsatte fenomener kan ha lik verdi. Aisthēsis er også opphavet til «estetikk». Estetikken er slik studiet av det som får oss til å føle. Kunsten skjerper sansene og dermed erkjennelsen. Musikk, bildekunst, film, litteratur, dans, arkitektur, design, vin.
I Norge og internasjonalt er det snakk om at humaniora er i krise, noe kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen også er opptatt av. Filosofen Martha Nussbaum snakker om «the silent crisis» når humanistiske fag presses ut av skolen, noe som kan ha flere årsaker. Én er at det stadig er noe som skal inn i skolen, og da må etter hvert noe ut. Da snakker noen om nytteverdi. Det er lettere å se nytte av teknologifag enn diktanalyse når framtidens skole skal skape soldater til en internasjonal økonomisk slagmark. Studiet av litteratur er én estetisk disiplin som er under press. Hva vi tjener er greit, men hva er det vi taper?
Knut Ove Eliassen og Knut Stene-Johansen nevner i boka «Ledeord» noe som kan sette oss på sporet: «Fiksjonen er rett og slett en hypotese om virkeligheten, og i siste instans selve måten vi skaper oss et begrep om realiteten på.» Fortellerrammene vi setter hendelser inn i, og ordene vi bruker, former holdninger og handlinger. På godt og vondt. Si: «Lykkejeger».
I artikkelen «Hva skal vi med skjønnlitteratur i skolen?» går Per Thomas Andersen videre på det sporet. Med utgangspunkt i opplæringsloven sier han det er skolens oppgave å få elevene kompetente til å løse globale problemer, nå og i framtida. Han ser her litteraturens nytte formulert i fire f-er: fellesskap, følelser og forestillingsevne, alt samlet i fortellingen. Globale problemer, om klima eller folk på flukt, krever at vi øver opp forestillingsevne til å forstå hvordan fremmede folk på fremmede steder har det. Ved å prøve ut hypoteser om virkeligheten i litteraturen, kan vi øve opp et følelsesregister. Slik kan vi føle med og skape et fellesskap, selv med de vi aldri har møtt – egentlig ikke så ulikt forestillingen om at vi er nordmenn. Litteraturen blir et laboratorium for å øve forståelse, medmenneskelighet og medfølelse.
Les Svein Nyhus og Gro Dahles barnebøker om tunge tema og Cormac McCarthys «The Road» om grensene for menneskelighet i en verden uten samfunn. Etter 400 år leser og ser vi fortsatt «Hamlet», som kan si oss så mye om hva det er å være menneske.
Å føle eller ikke føle, det er spørsmålet. Anestesi og estetikk angriper lidelse på ulikt vis. Anestesien fjerner symptomer, og det er godt. Men vi må vokte oss for å bli numne, en tilstand noen mener er den verste: Likegyldigheten. Sanseløs ufølsomhet.