Vi har å gjøre med en trøndersk kulturmafia, hevder Wester.

Nina Wester kritiserer (Trønder-avisa 10.10.) trønderrocken for å være ekskluderende og mannsdominert. Besynderlig nok springer kritikken ut i fra at et (amatør)teater vil sette opp en musikal basert på Åge Aleksandersens sanger. Det kan vel sies å være noe umusikalsk at en sittende teatersjef kritiserer et annet teaters repertoar. Mer musikalsk blir det ikke av at en teatersjef på et stort regionteater framstiller seg selv som lidende opposisjonell i en slakt av et amatørteater. Men i gårsdagens kronikk løfter Wester heldigvis debatten opp på et høyere nivå, ved å kritisere machokulturen i trøndersk rock og ved å hevde at dens påståtte folkelighet er ekskluderende. Vi har å gjøre med en trøndersk kulturmafia, hevder Wester. Trønderne lar seg som kjent ikke tråkke på tærne, og Wester har tatt de harde motsvarene til inntekt for sitt syn: I trøndersk rockekultur finnes ikke plass til nye talenter, kvinner og folk med lang kunstutdannelse.

For så vidt kan man være enig med Wester i at det er mye rock i Trøndelag, men hun bommer ved diskusjonens start- og sluttpunkt: Teatret. Det er overraskende at en teatersjef ikke ser mulighetene Verdal teaterlags forestilling kan by på. Teaterforestilingen kan nettopp være åpningen Wester etterlyser. Og det får meg til å lure på om hun har sett noen av forestillingene hun kritiserte i sitt første intervju, Purpur og Gull ( 2004), Kongen av luftslott (2012) og Vinsjan på kaia (2015). Mitt inntrykk av disse forestillingene er at det skjer en kunstnerisk og sosial utveksling som verken teatret eller rocken får til, til vanlig.

I salen sitter gamle rockere, menn som aldri har vært i teatret før, menn fra industrien på Namsos. De har tatt på seg de fineste klærne de har. Konene og døtrene deres er sammen med dem, de har også pyntet seg og virker lykkelige over endelig å ha fått med far i teatret. Og hva får de se?

Som vanlig i teatret er det lite maskulinitet å spore: her kommer folk ut av skapet, man danser samba til gamle rockeslagere og jenter lærer gutter hvordan man spiller gitar. Jentene er i mye større grad til stede i disse teaterforestillingene enn på rockescenen og i verdensdramatikken generelt. Til alle forestillingene jeg har sett i denne «sjangeren» skrives det nemlig manus fra bunn av. Manus som speiler en flerkulturell og likestilt virkelighet i mye større grad enn gamle klassikere, broadwaymusikaler, eller rocken i seg selv gjør.

Både på salen og i scenen skjer en utveksling: Her møtes høy- og lavkultur, maskulin og feminin kultur. Et publikum som liker rock, møter nye kunstuttrykk, nye kjønnsrollemønstre og nye tanker i teatret. I dette møtet oppheves det som kan virke ekskluderende, både med rocken og med teatret. Når det gjelder Verdal Teaterlag gjenstår det selvsagt å se hva det blir for en forestilling, men det er overraskende av en regissør å undervurdere kraften i sin egen kunst-art og å anmelde en forestilling et halvt år før dens première.