Første gang jeg var på konsert med Foals i 2010 sto det klart at her var et av få nyere band med potensial til å etablere seg som stadionband.
De hadde noe eget, de tenkte stort – og etterlot meg i den særegne blandingen av beundring og irritasjon som stadionrocken gjerne vekker. Men konserten var like ujevn som de to første albumene. Foals hadde ikke tatt steget.
Her, på Oxford-bandets tredje album, er potensialet forløst. De er ute av den begrensende matterock-boksen, og slår ut i full blomst. De to singlene viser litt av spennet i albumet, fra «Inhaler» sin gradvise oppbygging til full utblåsing med overstyrte gitarer til «My Numbers» radiovennlige funkpop.
Men albumet inneholder flere nyanser enn som så. De leker seg i mulighetene som ligger i grenselandet mellom indierock og dansemusikk, med Talking Heads og Stone Roses som historiske referanser. Men Yannis Philippakis og resten av Foals er mye mer enn summen av gode inspirasjonskilder. «Holy Fire» er full av nyanser og fargerikdom, like mye laget for dansegulv som studenthybler.
Den har 13 låter med hver sin identitet, men utgjør en særegen helhet, selve lyden av rocken våren 2013.
Høydepunkt: «Bad Habit»
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
