- Ikke rutine å gå inn med livet som innsats

Under vårt besøk på Idas institusjon på Skjold i april 2015 intervjuet Aftenbladet avdelingsleder Ann-Heidi Smith-Meyer i Aleris Barnevern Region Nord. Hun er ansvarlig for institusjonen. Åtte måneder senere, i desember, intervjuet vi henne igjen. Svært mye dramatisk hadde skjedd i løpet av de åtte månedene.

Les første kaptittel om Ida her.

Hvorfor utagerte Ida?

- I sommer var det flere alvorlige episoder med Ida. Ansatte ble angrepet med baseballkølle og truet med brekkjern, øks og kniv. Politiet og Aleris vurderte at det var fare for at Ida kunne komme til å ta livet av ansatte og seg selv. Hva var hovedårsaken til utageringene?

- Det er vanskelig å svare bombastisk. Men det var lenge usikkert hvor hun skulle bo. Det var en uro rundt henne. Kanskje ville hun teste ut om personalet fortsatt sto i det. Det kan være én av grunnene, sier Smith-Meyer.

- Ida sier at hun reagerte på at barnevernet i slutten av mai bestemte at hun måtte være nordpå likevel. Hun måtte bli boende selv om retten hadde opphevet barnevernets vedtak om tvangsplassering. Er det sannsynlig at det var grunnen?

- Nei, ikke ut fra vår kjennskap til henne. Det kan like gjerne være at hun ville teste ut om personalet taklet at hun fortsatt skulle bo der. Få ungdommer går med på å være på institusjon. De føler at de må protestere. De vet ikke bestandig hva de vil eller hva som er best for dem.

- Ida har utallige ganger sagt at hun vil vekk fra Nord-Norge. Hun vil nærmere hjemplassen. Det har hun sagt til advokaten sin, til dommerne, til psykologene og til meg. Hvorfor mener du likevel at Ida egentlig har ønsket å fortsette å bo på Skjold?

- Det handler om andre ting hun har sagt til oss. Og det handler om å se hva som er best for henne ut i fra situasjonen hun er i. Hva er alternativet? Vil det være bra for henne å flytte til en ny plass? Jeg tviler for øvrig på at det finnes egnede institusjoner nær hennes hjemplass. Så dette handler også om å gi henne et tilbud der det er mulig.

- Men hvis det hadde vært en institusjon nær Idas hjemplass, hadde det vært en god løsning?

- Det blir et hypotetisk spørsmål. Det viktigste er at hun har et godt tilbud. Jeg tror det er bra for henne å bo hos oss. Her har hun bodd lenge. Her kjenner hun personalet og føler seg trygg.

Står pengene i veien?

- Idas advokat har pekt på at Idas institusjon er blitt en bedrift som koster mange millioner kroner og sysselsetter mange barnevernsarbeidere. Han spør derfor om dere er habile i å vurdere hva som er best for Ida. Hva tenker du om den kritikken?

- Det er en helt ubegrunnet kritikk. Vi som privat institusjon er underlagt akkurat samme kvalitets- og godkjenningskrav som en offentlig institusjon. Det finnes ikke grunnlag for å si at det er forskjell i kvalitet mellom private og statlige institusjoner. Begge koster penger å drive og sysselsetter barnevernsarbeidere. Vurderingene rundt hva som er best for Ida gjøres i samarbeid mellom institusjonen og barneverntjenesten. Vi gjør en faglig vurdering av hva som er best for ungdom ut fra det vi ser. Men det er barnevernstjenesten, Bufetat og Nasjonalt inntaksteam som beslutter hvor hun skal plasseres, sier Smith-Meyer.

- De gjør en faglig vurdering av om vi har kompetansen og bemanningen som kreves for å ivareta ungdommen. De vurderer om plasseringen og opplegget er egnet for ungdommen. Det er Bufetat som avgjør om plasseringen innvilges. Alt dette kontrolleres også jevnlig av barneverntjenesten og fylkesmannen som tilsynsmyndighet.

Hvorfor roet Ida seg ned?

- Ida har vært frustrert over at det ikke skjedde noen endring i hverdagen hennes etter at Haugaland tingrett opphevet tvangsplasseringen i mars 2015. Hun hevder at dette var grunnen til hennes utageringer sommeren 2015. Du har hevdet at innføringen av omsorgsplassering etter dommen i mars er en årsak til Idas utageringer. Men det skjedde vel ingen praktisk endring i opplegget rundt Ida våren 2015?

Avdelingsleder Smith-Meyer svarer at Aleris, Bufetat og barnevernet ble enige om at Ida hadde behov for de samme ressursene rundt seg, selv om vedtaket om tvangsplassering ble opphevet. Dette betydde at hun ikke lenger var plassert på en tvangsparagraf (barnevernloven § 4.24). Hun var plassert på omsorg (§ 4.12). Men fordi hun ble ansett å ha de samme behovene, besluttet de etter hvert at hun skulle bo i det samme huset og ha like mange ansatte rundt seg som før.

Men det at hun etter dommen var plassert på omsorg, gjorde det vanskeligere å «ramme henne inn». Institusjonen kunne ikke i like stor grad vedta tvangstiltak, som for eksempel to uker med bevegelsesbegrensning eller forbud mot Internett og mobiltelefon.

Dette ble mulig igjen fra sensommeren, da barnevernet fattet et nytt vedtak om tvangsplassering på den samme institusjonen. Etter gjeninnføringen av tvangsregimet ble det også slutt på Idas utageringer.

- Vi kunne ramme henne tettere inn, uten at det stadig ble konflikter eller diskusjon om dette. Når vi hadde lengre perioder med bevegelsesbegrensning klarte vi å stabilisere situasjonen, sier Smith-Meyer.

- Ida havnet i arresten i juli 2015. Hun sier hun roet seg utover høsten fordi hun ikke ønsket å havne på glattcelle igjen. Hun sier at dette var en bevisst strategi, ikke et resultat av tvangsregimet?

- Oppholdet i arresten har sikkert hatt innvirkning. Men at det alene er årsaken til at hun roet seg tror jeg ikke. Det var nok en kombinasjon av det og av at vi rammet henne inn. Hun ønsker jo ikke å gjøre disse farlige tingene. Jeg tror det var viktig at hun nå visste at hun skulle bo hos oss, og at hun hadde personale rundt seg som kjente henne. Barn trenger trygghet, ikke kaos.

Hva gjør de når de ser kniven?

Sommeren 2015 vurderte altså politiet, barnevernet og institusjonen rundt Ida som så kritisk og alvorlig at de fryktet selvmord eller at noen kunne bli drept. Det oppsto flere alvorlige situasjoner. Blant annet måtte de ansatte forsvare seg med skjold. En ansatt ble truffet av en smørekniv, uten å bli alvorlig skadet. Under en rømning der ansatte fulgte etter Ida og en venn, skal sistnevnte ha viftet med en kniv rett ved en ansatt. Og Ida var i basketak med ansatte og andre mens hun holdt en knust flaske i hånda.

Smith-Meyer mener det å nevne disse episodene i detalj kan bidra til at folk oppfatter situasjonene mer dramatisk enn personalet oppfattet dem.

«Det er uheldig og gjenspeiler ikke vårt arbeid riktig,» mener hun.

Aftenbladet mener det er viktig å fortelle hva som faktisk skjedde i institusjonen også i sommer, for å forstå alvoret i Idas situasjon.

- Hvordan vurderer du sikkerheten til personalet denne sommeren?

- Det er alltid utfordrende og vanskelig å jobbe med ungdom med så sterke atferdsuttrykk. Men de ansatte er forberedt og trent på det. De vurderer egen og ungdommens sikkerhet fortløpende.

- Hva er rutinen for hva de ansatte skal gjøre ved farlige situasjoner?

- Det er ingen fasit. Men rutinen er å sørge for egen og ungdommens sikkerhet. De skal enten få kontroll over situasjonen eller varsle politiet. Det er ikke rutine å gå inn med livet som innsats.

- I sommer gikk personalet for eksempel aktivt inn i situasjoner hvor ungdommene hadde knuste flasker og kniv i hendene?

- Hendelsen i Tromsø kunne blitt farlig. Men jeg mener de ansatte vurderte situasjonen så bra de kunne. Det var ikke slik at de provoserte og forsøkte å avvæpne ungdommene. Men når ungdommene kommer mot dem med kniv, må de stoppes. Det er forskjell på å bli angrepet og gå inn i en situasjon.

- Burde de ansatte ha tilkalt politiet før?

- Det vil man alltid kunne si i etterpåklokskapens lys. De varslet politiet da de mente det var nødvendig.

- Personalet fulgte etter Ida og hennes venn etter at personalet hadde blitt truet med kniv, ifølge tvangsprotokollen om hendelsen. Skal ikke ansatte varsle politiet straks de trues med våpen?

- Det er ikke automatikk i at politiet skal varsles straks de ansatte ser en kniv. Hvis situasjonen tilsier det, skal de ringe politiet.

- Følte de ansatte ved institusjonen at deres sikkerhet var god nok i sommer?

- I all hovedsak. Det er klart de syns det har vært vanskelige situasjoner. Men de opplever at vi har gode rutiner og at ledelsen følger dem tett opp, sier Smith-Meyer.

Som varetekt under full isolasjon?

- Ida ble altså vurdert som farlig i sommer, med overhengende fare for drap eller selvdrap. Likevel: Flere av de som gikk på jobb i sommer kjente henne nesten ikke, eller hadde ikke møtt henne før. Var det forsvarlig?

- Alle som jobber hos oss har kjennskap til eller har jobbet med utfordrende ungdom. Vi er sårbare når det er ferietid og når folk blir sykmeldt. Men vi har rutiner som gjennomgås hver gang skiftene har overlappingsmøter.

- Er det vanskelig å rekruttere erfarne og kompetente ansatte til denne typen jobber?

- Nei. Vi har utrolig mange søkere. Og vi er tydelige på hvilke utfordringer jobben innebærer. De får opplæring og kompetanseheving underveis. De er forberedt.

- I politiavhør har ansatte sagt at å jobbe med Ida i sommer dreide seg mest om sikring og leting etter våpen, og mindre om omsorg?

- Begge deler er viktig. Økt fokus på sikkerhet førte til trygghet for henne og personalet. Det igjen gjorde det mulig å yte god omsorg og drive med miljøarbeid. Det er tøft å stå i denne jobben hver dag. Samtidig er det givende.

- Enkelte av de som har begynt å jobbe med Ida har hatt ingen eller begrenset erfaring med barnevernet. Og det i en periode hvor hun ble vurdert som farlig.  Er det forsvarlig?

- Det gjøres hele veien vurderinger i forhold til personlig egnethet. I Idas bolig er det både faglærte med høgskoleutdanning og ufaglærte. Vi opplever at dette er en veldig god kombinasjon. Ufaglærte som er personlig egnet kan spille en viktig rolle.

- Advokaten til Idas mor mener den langvarige fotfølgingen og mobil- og internettforbudet Ida ble utsatt for i høst minner om varetektsfengsling under full isolasjon?

- Den sammenlikningen er ikke på sin plass, og får stå for hans regning, sier Smith-Meyer.

Hvorfor ikke et dagtilbud?

- Ungdomspsykiatrisk ved sykehuset i Tromsø har flere ganger sagt at de er bekymret over at Ida ikke har hatt noe dagtilbud.  Hun har vært hos dere i over ett år. Hvorfor har dere ikke klart å skaffe henne et dagtilbud?

- Hun har fått mange tilbud om dagaktiviteter. Det siste var å begynne på skole i høst. Skoleplassen valgte hun bort selv. Nå jobber vi med å finne et alternativt tilbud.

- Da Ida forsøkte å begynne på skole i høst, ble hun sittende alene med en lærer. Hun sier hun ikke fikk delta i undervisning med de andre elevene. Er det rart at hun mistrivdes?

- Hun hadde noen muligheter til å være med de andre elevene. Skolen hadde laget avtaler med henne om hvordan dette skulle være framover. Og vi kan ikke styre skolens vurderinger, svarer Smith-Meyer.

I høst begynte Ida å ride to ganger i uka. Ida ønsket å utvide ridinga til å bli en dagaktivitet. Ridesenteret skal ha vært villig til dette. Men det kostet penger. Institusjonen har ikke ansvar for å tilby eller betale for dagaktiviteter utover skole eller praksisplass, påpeker Smith-Meyer. Institusjonens rolle er å få i gang et samarbeid om dette med andre instanser, som oppfølgingstjenesten i fylkeskommunen og Nav.

Et dagtilbud var ikke kommet på plass i januar 2016.

- Tar dere selvkritikk for at Ida ennå ikke har et dagtilbud, ett år etter at hun ble flyttet til dere?

- Nei. Hun hare fått mange tilbud, som enten ikke har fungert eller som hun har takket nei til. Dette handler også om at ungdommen må være klar.

- Har ikke dere ansvar for at hun får et tilbud om noe hun ønsker å drive med?

- Ungdom i denne alderen skal primært gå på skole. Men det er ikke alltid dette er mulig. svarer Smith-Meyer.

Hvorfor ingen behandling?

- Kort tid etter at Ida ble overtatt av barnevernet vinteren 2014 konstaterte psykologene at hun var traumatisert. Tidligere overgrep er en viktig grunn til traumene. Hun trengte derfor behandling. Men hun har vært over ett år i Nord-Norge uten å komme i behandling?

- Hun har hatt tilbud om samtaleterapi. Men hun har ikke benyttet seg av det, sier Smith-Meyer.

Hun viser til at Ida i begynnelsen av 2015 begynte med atferdsterapeutiske samtaler på sykehuset i Tromsø. Dette for å lære sinnemestring. Samtidig møtte personalet til veiledning. Men både samtalene og veiledningen ble avsluttet etter noen få timer. Verken Ida eller de ansatte mente opplegget hadde noen effekt. Siden har både Aleris og ungdomspsykiatrisk i Tromsø påpekt at personalet bør få veiledning i det å forstå og håndtere Idas traumer og psykiske helse.

Veiledningen var likevel ikke påbegynt pr. januar 2016.

- Ida har vært hos dere i over ett år. Kan du forstå at det virker rart at personalet fremdeles ikke får veiledning i hvordan de bør håndtere det å jobbe med ei traumatisert jente?

- Det kan jeg forstå. Men nå har vi kommet til enighet med sykehuset om å komme i gang med veiledning, sier Smith-Meyer.

Idas advokat har i retten kritisert at ingen av de ansatte ved institusjonen i Troms har spesialkompetanse på traumer. Men, understreker Smith-Meyer, personalet har mottatt generell veiledning av andre fagfolk med kompetanse på traumebevisst omsorg.

- Jeg trodde at dersom situasjonen var så alvorlig som i Idas tilfelle, og dere ba sykehuset om veiledning, så fikk dere det?

- Nei. Du har jo selv sett at det ikke er så enkelt, sier Smith-Meyer.

Oppbevaringsboks eller godt sted å bo?

- Svein Skille, som jobbet med Ida inntil han sluttet ved institusjonen i februar 2015, tilbød seg å være besøks- eller avlastningshjem. Dette var noe Ida ønsket sterkt. Men dere sa nei. Hvorfor gjorde dere det?

- Det ble gjort noen vurderinger. Men de kan jeg ikke gå inn på, sier Smith-Meyer.

- Men på generelt grunnlag kan jeg svare at vi gjerne knytter til oss folk utenfor institusjonene som ressurspersoner. Det har vi gjort flere ganger. Noen av disse har etter hvert blitt fosterforeldre.

- Svein Skille mener Ida lider av at ansatte ikke involverer seg tilstrekkelig i hennes liv. Han kaller institusjonen «en oppbevaringsboks»? Hva tenker du om det?

- Jeg kjenner meg ikke igjen i at ansatte ikke bryr seg om Ida. Personalgruppa er veldig engasjert i henne og hennes beste.

- Kan du kort forklare hvordan miljøterapien rundt Ida fungerer?

- Det er ikke så lett å forklare kort. Miljøterapien rundt en ungdom tar utgangspunkt i hva som står i ungdommens vedtak, tiltaksplan, handlingsplan og jevnlige evalueringer. Opplegget utformes og skreddersys så langt det lar seg gjøre. Dette skjer i samspill med barneverntjeneste, foresatte, ungdommen selv, Bufetat og institusjon. Vi jobber strukturert i forhold til å lage klare rammer og rutiner. Vi jobber for å ha en fast døgnstruktur og så fast personal som det lar seg gjøre. Slik skapes kontinuitet, forutsigbarhet og trygghet for jenta. På den måten kan vi bygge en relasjon til henne. Trygghet og relasjon er en forutsetning for å drive endringsarbeid.

- Vi er gode rollemodeller i det daglige i forhold til hvordan vi løser problemer, hva vi fyller dagene med og hvordan vi setter grenser. Vi hjelper henne å sette ord på følelser. Vi jobber også med å hjelpe henne å finne andre strategier enn å benytte vold og trusler. For det er en lite hensiktsmessig metode. Dette synes jeg vi har lykkes godt med den siste tida, i samarbeid med henne, sier Smith-Meyer.

Et system for belønning

Avdelingslederen forklarer at de som ledd i det miljøterapeutiske arbeidet lager belønningssystemer. Disse er tilpasset den enkelte ungdom.

- Vi kan inngå avtaler med hver enkelt der det stilles krav. Når disse innfris utløses en belønning. Metodikken tilpasses hvert enkelt barn slik at den fungerer i praksis. Når dette lykkes får barnet en mestringsfølelse, og samarbeidet med de ansatte blir bedre. Relasjonen forsterkes.

Smith-Meyer gir noen eksempler fra arbeidet med Ida.

- I samarbeid med henne og barneverntjenesten har vi kommet frem til en avtale om å få reise til Haugesund én gang i måneden, dersom hun ikke utøver vold eller opptrer truende. Dette har hatt en positiv effekt. En annen belønning eller motivering er at når dagens plikt eller husoppgave er gjennomført, får hun lov å øvelseskjøre. Dette kommer i tillegg til ukepengene, og er ment som en ekstra boost. Hun blomstrer når hun opplever mestring. Og hun mestrer godt å øvelseskjøre.

- Etter lang tid uten alvorlige hendelser, er planen nå at Ida skal flytte på hybel på Karmøy i god tid før hun fyller 18 år til høsten. Vil dere lykkes i å hjelpe henne over i en mer normal tilværelse?

- Det er vanskelig å si om vi vil lykkes eller ikke. Mange faktorer spiller inn. Dersom den positive utviklingen vi ser i dag fortsetter, har jeg tro på det. Vi vil gjøre det vi kan, sammen med Ida og barnevernstjenesten, for at denne overflyttingen skal lykkes for henne, sier avdelingsleder Ann-Heidi Smith-Meyer ved Aleris Barnevern.