Jo Nesbø er det moderne norske eksemplet på den beskjedne, hyggelige mannen som er flinkere enn de fleste, samme hva han velger å gå inn på. 77 år gamle Kris Kristofferson er et annet klassisk eksempel. Han har master i litteratur med fordypning i den romantiske britiske mystiker William Blake. Han er marinejeger og helikopterpilot og endte med kapteins grad i den amerikanske hæren. Han har vært actionhelt og spilt fine karakterroller i en rekke amerikanske filmer. Men først og fremst er han en stor countryartist og en enda større låtskriver.
Lørdag ettermiddag sto han 77-åringen på den største scenen på Roskilde-scenen, alene med sin akustiske Gibson Han stilte med svart t-skjorte og trange jeans, utstrålte trygghet og smilte avvæpnende med sitt karakteristiske underbitt. Han spilte låt på låt gjennom en og en halv time. Vi mistet tellingen etter hvert. Men han rakk godt over 20 låter. Han sa ikke stort mellom dem, men vi merket godt at han koste seg. Mot slutten takket han oss i publikum for at vi hadde et så stort kollektivt hjerte.
Han spilte de fleste av sin mest kjente låter, som mange nok kjenner best fra andre artisters versjoner - som "Help Me Make It Through The Night", "Me And Bobby McGee" og "Sunday Morning Coming Down".
Hovedkarakterene i Kris Kristoffersons låter er menn med sterke lengsler men dårlig karakterstyrke, som mange låtskrivere i countryen. Men han har mer litterær slagkraft enn de fleste, og har også et samfunnsperspektiv som løfter historiene.
Fra starten med "Shipwrecked In The Eighties" til slutten med "To Beat The Devil" og "For The Good Times" var det mange høydepunkter.
Det var godt å være i lag med den milde gentlemann Kris. Så får det heller være at stemmen har vært enda bedre tidligere, at gitarspillet ble litt monotont i lengden og at det store formatet gjorde at vi ikke kom veldig tett på innholdet i låtene. Hver låt ble litt lik den andre, det ble mye kos, smil og solskinn.
Uten at noen på dyrskueplasen så ut til å mistrives med akkurat den situasjonen.