Om stemningen sjelden bikket over i det ekstatiske på Marinen fredag, trengte man bare å gå over elva for å bli frelst. Der var menigheten samlet for å oppleve de svenske progmetall-legendene (det må være lov å si det?) i Opeth – som leverte en 100 minutter lang tordenpreken som det var komplet umulig ikke å bli berørt av.
Bare det å gå inn i storsalen på Samfundet denne kvelden var nok til å frambringe ståpels. Her var de samlet, byens mest dedikerte metallhoder – definitivt flest menn, gjerne hårete og over 35, men også noen damer – mens de ivrig diskuterte hva som ville bli åpningslåta og hva Opeth ville spille fra fjorårets "Heritage". Forventningene i luften gjorde stemningen elektrisk selv før bandet startet.
Etter at Soup hadde gjort en overbevisende supportjobb, entret Mikael Åkerfeldt og resten av femmannsbandet scenen til tilrop og jubel. Derfra og inn rakk man knapt å trekke pusten før det hele var over.
Åkerfeldt var i særdeles godt lune og kombinerte røverhistorier med briljant gitarspill og overbevisende vokal, som vekslet fra det helt såre til gutturale brøl. Musikalsk befinner Opeth seg et sted mellom raseri og melankoli, og som ingen andre makter de å kombinere dette på en smakfull og effektiv måte.
Det ga konserten en dynamikk og en spenning som opprettholdt den elektriske stemningen fra start til mål. I det ene øyeblikket serverer de myk progrock, i det neste hard, bjeffende dødsmetall, gjerne i den samme låta. Vekslingen mellom det myke og melankolske og det harde og rasende gir bandet et fascinerende spenn.
Deres siste album, fjorårets «Heritage», var en plate som nok delte publikum i to. Aldri før har bandet hørtes softere ut, og aldri har inspirasjonen fra den klassiske progrockens æra vært mer hørbar, på bekostning av death metal-elementene som har preget deres foregående utgivelser.
Det tar Opeth konsekvensen av live. De var sjelden innom verken de mer folkinspirerte låtene eller de helt utflytende timinutterne. I stedet pøste de på med et sett der de harde, kantete sidene av bandet fikk størst plass. Tøft, tight og kontant, i en konsert som ble en ren maktdemonstrasjon.
Noen smakebiter fra albumet fikk vi likevel, som fantastiske «The Devil's Orchard», «Slither» og «The Lines in my Hand», briljant og overbevisende framført mens publikum hyttet med nevene og brølte etter mer.
