Kanadiske Abel Tesfaye, alias The Weeknd, sto ikke bare bak én av fjorårets beste utgivelser. Han hadde tre av dem. Tre miksteiper/album, «House of Balloons», «Thursday» og «Echoes of Silence» ble sluppet gratis på nett mellom mars og desember, og flere hundre tusen nedlastinger dyttet 22-åringen helt opp i ryggen på Frank Ocean som det nye håpet for crossover-r&b. Nå er utgivelsene, pluss tre nye låter, samlet i en boks som blir The Weeknds kommersielle debut på stort selskap. Det er samtidig øyeblikket der den mediesky og mystiske Tesfaye for alvor trer fram i lyset.
Debatten har rast om hvorvidt The Weeknd er «ekte» r&b, purister hevder han kun appellerer til hipstere og folk som vanligvis ikke liker sjangeren. Indie-bibelen Pitchfork har omfavnet ham – noe som har økt berømmelsen betraktelig, men som også fungerer som en rød klut for mange. For selv om musikken er forankret i r&b gjennom Tesfayes melodispråk og vokalbruk, ligger helheten ganske riktig fjernt fra r&b-ens tradisjonelle formspråk. Produksjonene, stort sett besørget av Illangelo og Doc McKinney, henter mer fra industriell musikk, triphop og elektronika, samtidig sampler de heller Siouxie and the Banshees, Beach House og The Smiths enn gammel soul.
Men hva så? De siste månedene har vi fått flotte utgivelser i det mer tradisjonelle r&b-segmentet fra blant andre Miguel, Jeremih og R. Kelly (og et par litt skuffende fra Brandy og Trey Songz) – og snart kommer endelig nytt album fra selveste The-Dream. The Weeknd forringer ikke noe av dette, og gjør lite feil annet enn å tøye rammene for sjangeren – så hva er problemet?
«Bring your love baby, I could bring my shame / Bring the drugs baby, I could bring my pain».
Sang for sang, album for album, men særlig sett under ett, er trilogien en nesten uutholdelig reise i menneskelig mørke og hedonistisk forfall. Tesfayes spesialitet er dunkle fortellinger om mer eller mindre frivillig sex, uløselig koblet opp mot mer eller mindre frivillig inntak av rusmidler, «Trust me girl / You Wanna be high for this».
Jeg-personen er rovdyret i en underverden uten kjærlighet, uten frelse, uten glede, ikke en gang et glimt av eufori før nedturen – bare en nedadgående spiral av nedrighet, gjensidig utnytting og moralsk tomrom. Romantikken er stein død, anger et fremmedord. Men en hul selvforakt siver likevel fram mellom linjene – «Don't you fall for a nigga like me / I beg, I beg».
På ett plan er det både ekkelt og dypt problematisk. Samtidig er det konseptuelt mesterlig utført, uttrykt gjennom et imponerende helhetlig og konsekvent univers både hva gjelder tekst og musikk. Totalt i sine drifters vold, antar Tesfaye nærmest form som satyren i gresk mytologi. Dionysos er riktignok fruktbarhetens og ekstasens gud, men i følget hans lurer satyren med sin rå, dominante seksualitet og higen etter rus. Hovedpersonen blir en arketype som gir skildringene logikk og sammenheng, men som også framstår som en skapelse fra Tesfayes hånd.
Som i en dyster og vond film som er nydelig, følsomt og detaljert fotografert, klarer formspråket (musikken) både å underbygge stemning og å skape kontrast og distanse. Musikken veksler fra kald, steril ambiens til nærmest voldelige utbrudd. Den skaper uhygge, samtidig har den glassklare, opphøyde kvaliteter som holder den grusomste realismen på armlengdes avstand.
Det mest djevelske innhold kan anta den mest himmelske form. Tesfayes uskyldsrene, melankolske korguttstemme, til dels tungt filtrert for å skildre ruståka, skinner enestående vakkert i virkningsfull kontrast til ordene den artikulerer.
Hør «Trilogy» i Wimp eller Spotify.
Materialet er en rekke melodisk lekre slow jams. Mange av dem med sterke hooks – men like mange vinner på en løsere flyt der styrken ligger i stemning og atmosfære. De tre platene er jevne, kanskje har «House of Balloons» de beste melodiene, mens de to andre har et mer spennende lydbilde. Men kvaliteten er bemerkelsesverdig jevn, og at platene ble gitt ut i løpet av bare ni måneder forteller om et oppsiktsvekkende talent.
De tre nye låtene signaliserer samtidig en annen retning, de mer enn antyder at trilogien var én sammenhengende historiebok som herved er lukket. I «Twenty Eight» mener han seg utsatt for tillitsbrudd, i «Valerie» innrømmer han at han faktisk trenger noen, mens han i «Til Dawn (Here Comes the Sun») snur bildet på hodet og er elskeren som brukes og kastes etter behov. Et mer nyansert verdensbilde trer fram.
Å gå mainstream, som han nå gjør, har åpenbart vært en kilde til store kvaler for mystiske Tesfaye. På sin kanskje aller fineste sang, «Rolling Stone», skjønner han godt hvilken vei det bærer: «Baby I got you / Until your used to my face / And my mystery fades».
Sannsynligvis har han rett. Jeg blir overrasket om han lager noe like virkningsfullt, noe med like stor gjennomslagskraft som dette, i framtida.
Kanskje tåler han dagens lys like lite som aktivitetene som skildres i sangene, «But until then / Baby I got you».
HØYDEPUNKT: «Rolling Stone»
Anmeldt av VEGARD ENLID
«Rolling Stone»:
