Elsa Lystad er 85 år gammel og et sprell levende stykke norsk revy- og teaterhistorie. En har hørt ryktene om hennes fire år gamle suksessforestilling (som også er spilt en enkelt gang på Byscenen i Trondheim tidligere), men likevel blir en litt forbløffet da hun plutselig står der. For er hun virkelig så surrete til vanlig, eller er det bare i kveld?

Petter Anthon Næss er hennes medsammensvorne på scenen. I utgangspunktet akkompagnerer han henne på piano, synger med på noen sanger og synger alene på andre. Men det er også han som tauer henne inn når hun havner for langt ut på viddene, og han som minner henne på sluttpoengene til historiene hun er i sving med. Da sprekker ansiktet hennes lykkelig opp, og det er tydelig at hun gleder seg til punchline.

Scenehistorien er historien om Elsas liv.Om moren Thora, hun som ikke tok stor plass, men alltid var til stede. Om skoleår på Møllergata, skonrok så skarp at den skrapte tannkjøttet til blods. Om karrieren som skrivemaskinskriver i Dagbladet. Om kjærligheten til mannen Arpad, og livet som uperfekt mamma. Om en trang fødsel i karrieren som skuespiller. Om mange fantastiske kolleger, med Harald Heide Steen jr og Rolf Just Nilsen i spissen.

Det er assosiasjonsrikt, uforutsigelig og morsomt, og hele tiden på randen av være uforutsigelig usammenhengende. Men hun tar seg inn akkurat i tide, på mesterlig vis. Og ikke uten betydelig hjelp av en helhjertet medsammensvoren på pianokrakken.

Den hjertelige tilstedeværelsen og publikumsflørten er til stede hele tiden. Enten hun har brodd mot sine egne forsøk på å være en myk og yndefull Laura Isaksen tidlig i karrieren eller hun gjenskaper lykken over å ha vært så morsom sammen med Rolv Wesenlund og de andre medsammensvorne i Lysthuset at Tarjei Vesaas havnet under bordet tre kvelder på rad av latter. En ler kanskje litt ekstra mye når en ikke ler så ofte, oppsummerte Elsa. Folk i salen ler hjertelig med, selv om de kanskje ikke ler så sjelden.

Og, kanskje litt for sent i forestillingen, kommer hennes første hele sang. «Tenk å ha det sånn», med Gunnar Haugans norske tekst. Praktfull, og ingen leting etter ord eller poenger da.

Det gjør hun ikke i de andre hele visene og den ene monologen i forestillingen heller. Denne damen kan sitt fag. «Mitt liv som Elsa» er en intelligent, morsom og rørende forestilling som viser en enestående kunstner som fortsatt er i bevegelse.

Mulig forestillingen kunne vært strammet inn noe etter fire år med improvisasjoner, kanskje den var litt rusten etter en lang spillepause før Trøndelag Teater-premieren i går kveld. Kanskje rustenheten er en del av sjarmen, kanskje den er nødvendig for å fremvise et improvisasjonstalent i full blomst.

Uansett: De små svakhetene er ubetydelige i forhold til styrkene i dette møtet med enestående norsk scenekunstner.