Ropstad er sannelig en spennende artist å følge, med stadig hyppigere utgivelsestakt. Dette er hans fjerde album på syv år, oppfølgingen av hans første norskspråklige album, som kom i fjor.
Han er bokstavelig talt en ruvende skikkelse, sikkert to meter på strømpelesten og med stadig mer hår og skjegg. Han er i ferd med å bli en ruvende norsk artist også. Å begynne å synge på norsk, sin egen dialekt, var smart. Han har integrert gode norske tekster i sin høyst personlige musikk. Han er ikke akkurat blitt noen P1-trubadur på veien.
Men en «gammel svensk visesanger» er han nesten. På den snedige åpningslåten «Vise om Sverige» avslører han sin personlige ambisjon. Veldig bra. Men prosjektet med fingerspill på gitaren koblet med lang omstendelig tekst er avsluttet etter første låt. På resten av albumet er det rockegitar som gjelder. Gjerne med sterke støyelementer, men like gjerne avrundet med myk fiolin. Som en Neil Young fra Vest-Agder. Tekstene er mer skarphugde, småfilosofiske eller emosjonelle, aktivt sterke eller søkende sårbare.
Alle vil ikke like dette albumet, men de som liker det, kommer til å like det veldig godt.
Høydepunkt: «Jeg er en av de»
Anmeldt av OLE JACOB HOEL