I sommer har vi utfordret våre faste bokanmeldere til å skrive om en bok de forbinder med sommerlesing og som betyr noe helt spesielt for dem.
I dag: Vigdis Moe Skarstein
Sommerbok - det er for meg de bøkene jeg kan lese den delen av året hvor det ikke skal skrives anmeldelser for Adresseavisen. Kritikerens fritid. Da leses enten de nye bøkene andre har skrevet om eller bøker som har festet seg i minnet som gode opplevelser leses på nytt. I år styrer Adresseavisen meg mot det siste, mot den fysiske bokhylla. Den er bedre enn den elektroniske i sola.
Les flere «Min sommerbok» her:
Jeg tar ut et slitt eksemplar av Graham Greenes roman «Den menneskelige faktor». I en episode tidlig i romanen har hovedpersonen, Maurice Castle, nettopp kommet hjem til sitt småborgerlige hus i Londons utkant etter en lang dag i byråkratiets tjeneste i utenriksdepartementet. Han kysser sin kone. «Han strøk henne over det tette, sorte håret; han rørte ved de høye kinnbenene. Han fulgte de sorte konturene av Sarahs ansikt med varsomme fingertupper - omtrent som en mann som har kommet over et virkelig perfekt stykke skulptur blant alle de tredjerangs nipsfigurene som falbys som primitiv kunst til hvite turister. Han forsikret seg om at det han satte høyest i livet var i god behold. Mot slutten av dagen hadde han alltid følelsen av at han hadde vært borte i årevis og latt henne sitte forsvarsløs igjen. Enda ingen her hadde noe imot Sarahs afrikanske blod. Her var ingen lov som kunne true deres samliv. De var trygge - eller så trygge som de noen gang kunne bli.»
Skaper ikke dette nysgjerrighet og lyst til å lese videre? Dette sterke uttrykket for kjærlighet? Hvorfor denne bekymringen, forbeholdet om deres trygghet? Hvorfor må det kommenteres at ingen har noe imot Sarahs afrikanske blod? Hvorfor skulle hun ikke være i god behold etter en dag som engelsk husmor?
Nysgjerrigheten tilfredsstilles gradvis og spenningen øker. For etter hvert avsløres at de overhodet ikke er trygge. Denne juvelen av en kvinne har vært truet i det rasistiske Sør-Afrika, og for å få henne ut av landet, blir den britiske etterretningsoffiseren Castle dobbeltagent, spion for Russland. Leseren skjønner gradvis at han ikke er noen alminnelig byråkrat, at det ligger noe mer bak litterære diskusjoner om bøker med bokhandleren enn en passiar mellom bokelskere. Eller at det å kjøpe maltesere dreier seg om mer enn å være glad i sjokolade. Når han innhentes av fortida, oppstår et gammelt hat og han gjør et fatalt feilgrep.
Han tenker at hat er sterkere enn kjærlighet. Men romanens underliggende tema dreier seg om hvilke ekstreme handlinger kjærlighet kan drive en til. Å utforske dobbeltheten i våre handlinger og holdninger er noe av det som fascinerer med både denne og flere av Graham Greenes bøker. Katolikken og etterretnings-mannen Greene viser at moral ikke er et entydig begrep. Det er heller ikke sannheten.
Men hva er drivkraften i lesning? Medlevelse, selvfølgelig. Å leve med i noe en ellers ikke ville ha rukket eller våget i et kort liv, eller som er langt fra en selv. Med andre ord er en viktig drivkraft å utforske og utvide det å leve. Men først og fremst tror jeg det dreier seg om opplevelsen ved å bli fortalt en historie. Å oppleve mysterier, spenning og romantikk. I «Den menneskelige faktor» ligger spenningen og drivkraften også i den gradvise avsløringen. Det sitrer. Den politiske aktualiteten både da boka ble skrevet på 70-tallet og i dag og Greenes egen bakgrunn, sper på nysgjerrigheten.
Men å lese Greene er også en litterær nytelse. Jeg liker den slentrende stilen med beskrivelsen av det nesten døsige dagliglivet i Englands forsteder. På et vis demper det de dramatiske hendingene, men samtidig er det en del av dem. Miljøbeskrivelsene, de «uskyldige» karakterene som enten er familie-medlemmer eller kolleger som blir aktører eller ofre i det store komplottet - alt henger sammen. Og jeg nyter det uforutsigbare, for ikke å snakke om britisk humor og understatement. Her er spenning både på det menneskelige og det dramatiske plan.
«Den menneskelig faktor» er Graham Greenes beste roman og også spennende som film. Men jeg anbefaler hele forfatterskapet. Han burde ha fått Nobelprisen. Men skitt au. Det er sommer. Vi bare nyter bøkene og lar kritikken ligge - også den mot Svenska Akademien.
ukeadressa@adresseavisen.no
