Bildet er innrammet av en beskjeden hvit kant - som for å skille det ut fra den grå veggen bak. I likhet med vindusrekken over har bildeoverflaten et tett uttrykk. Steinflatene synes å presse mot hverandre. I sprekkene mellom de større feltene stikker det frem skarpe felter i brunt, nedtonede punkter av grønt og små glimt av gult.
I ett øyeblikk kan det se ut som et følge av figurer som går på linje. I det neste kan det ligne et kart over et landskap med jordlapper, steingrunn og små områder med vegetasjon. Men kryssene mellom de forskjellige flatene kan også minne om gatehjørner og veiskiller, og bildet blir et myldrende bykart med en stor plass i midten - et sentrumstorv i marmor. Det kan oppfattes både som kart og terreng.
Og slik det er plassert, spiller dette bildet selv en sentral rolle i et virkelig bybilde. Det skaper ro og rom over et av de travlestehjørnene i Trondheim. For å ta inn over seg hvilken effekt dette arbeidet faktisk har, kan man forsøke å tenke seg det fjernet - slik at bankbyggets fasade, med sine vindusrekker, forsikringsreklamer og skilt fortsatte helt ut. Gatefølelsen ville ha blitt en helt annen.
Da dette arbeidet ble plassert ut i det offentlige rom for nesten femti år siden, var det på en nyreist fasade som var langt mindre preget av visuell støy enn det som nå er tilfellet. Men kanskje har dette bildet større effekt i dag, som et visuelt felt som inviterer til kontemplasjon? Mosaikken henvender seg med en visuell kraft til dem som stopper opp - dette er ikke et bilde som henvender seg til sidesynet. Ett av de flotteste offentlige kunstverkene i Trondheim har heldigvis en synlig plass i den igangsatte planleggingen av Torvet - og da som en fortsatt sentral del av byrommet. Både billedlig og bokstavelig talt.