I USA varsles «death of the malls», men i Norge fortsetter kjøpesentraliseringen. Kjøpesenteret er blitt den norske drømmen.
Vi liker det egentlig ikke. Det blir flere og flere kjøpesenter og de blir stadig større. Senteret er blitt møteplassen i bygd og by, med sine rulletrapper, handlevogner og kafeteriaer med sur traktekaffe. Det som skjer i skyggen av de store sentrene er ikke like positivt. Handelen går kraftig ned i bykjerner og tettsteder. Nisjebutikker blir nedlagt, bykjerner legges øde.
Trenden har lenge vært tydelig i Trøndelag. Steinkjer sentrum er en spøkelsesby. Levanger er ikke bare blitt Slow City, men også No City. Byene har flyttet mesteparten av handelen inn i kjøpesenter i utkanten av sentrum. Tendensen gjør seg også gjeldende i Trondheim. I mange år har Midtbyen hatt svakere vekst enn senterområdene. Konkursen til nisjeklesbutikken Namasté har fått flere til å spørre om dette er en utvikling som er umulig å snu.
Den britiske avisa The Guardian omtalte denne uka «The death of the American mall», der de amerikanske kjøpesentrene spås en dyster fremtid. Shoppinggiganter er blitt spøkelsesvarehus. Ubevegelige rulletrapper, glasskår og tomme benker er alt som er igjen av fordums shoppingprakt. Mange kjøpesentre er konkurs, særlig i forstedene. Estimatene viser at mellom 15 og 50 prosent av alle kjøpesenter er truet av nedleggelse. Hvem så den utviklingen komme?
Den amerikanske drømmen har vært store kjøpesenter med burgersjapper, rabattkuponger og parkeringsplasser så langt øyet kan skue. Kjøpesenteret tilfredsstiller alle de behov et folk av fete lommebøker og store biler måtte ha. Slik er det ikke lenger. Amerikanerne er blitt mer urbane. Netthandel overtar en stadig større del av markedet. Men kanskje aller viktigst, den tradisjonelle supermarkedskulturen fenger ikke de unge. Tomme kjøpesenter står som monumenter over den amerikanske forbrukerkulturen. Det er vanskelig å felle tårer.
Det var en gang vi gikk til byen for å handle. Vi ruslet i gatene, gikk fra butikk til butikk. Når kjøpesentrene dukket opp, var de eksotiske tilskudd. Tørrskodd og enkel shopping uten asfalt og motvind. Med tida har den ene butikken etter den andre flyttet inn. Senteret bygges ut, for å gi plass til enda flere butikker. Til slutt er det ikke lenger noe valg for noen av oss: Butikkene vil ikke være alene igjen og vi kundene finner ikke lenger det vi trenger i handlegata. Vi tvinges inn i et kjøpesenter. Med ett unntak: Senteret er kjemisk renset for tiggere.
Ikke alle mener at kjøpesenteret er den store, stygge ulven. Transportøkonomisk institutt har sett på utviklingen i 20 bykommuner. De store kjøpesentrene kan ikke alene lastes for at handelen går kraftig ned i bykjerner, mener de. Bosettingsmønster, butikkformat og prisnedgang spiller en vel så stor rolle. I dag ser vi også at netthandel truer alle, både nisjebutikkene og de store sentrene.
Kanskje har vi ingen rett til å klage. Kjøpesenter har sine fordeler. De fleste må innrømme at vi handler der mer enn vi liker. Det holder ikke å lovprise Midtbyen når vi legger igjen pengene våre på storsenteret. Vi får de byene vi fortjener.
Det er lite som tyder på at kjøpesenteret er en utrydningstruet art her hjemme. Men det er kanskje lov å håpe?