Chris Chibnalls «Broadchurch» vokste seg til å bli en av tiårets mest populære krimserier på britisk tv i fjor. Åtte episoder med oppnøsting av en drapssak, gir nyklassisk tv-spenning som blander god, gammeldags hvem-gjorde-det-krim med miljøskildring og persongalleri i tråd med mer komplekse, moderne tv-drama.
To eminente skuespillere som ennå ikke har blitt etablerte utenfor hjemlandet, er et av seriens mange fortrinn, i hovedrollene som politietterforskere satt til å løse saken. Olivia Colman er den lokale betjenten, mens David Tennant er den rutinerte utenfra, med tvilsomt rulleblad og merkelige sosiale antenner, som gir en spesiell kjemi mellom de to.
Som i norske «Mammon» spiller en avisredaksjon en viss rolle her også, i form av en lokalavis med en ung journalist som fristes til å gå over lik for å få karrierevei mot hovedstaden. Journalister kan sikkert diskutere om journalisten er troverdig her også, men dramaet er vel så interessant som bilde på dynamikken mellom lokalavis, nasjonale medier og sosiale medier i en drapssak.
Det som gjør «Broadchurch» til en bemerkelsesverdig, spennende krimserie, nesten helt uten voldsscener, er hvordan den går inn på menneskene i småbyen og skildrer deres hemmeligheter og vaner, i lys av en forferdelig hendelse. Manusforfatter Chibnall interesserer seg for menneskene og deres liv. Han bare bruker dem ikke bare som brikker og potensielle mistenkte i et velskrudd spill. En av Englands fineste karakterskuespillere, David Bradley i rollen som kioskeier, gjør sitt til at «Broadchurch» framstår som velskrudd, velspilt moderne krim med klassisk touch.