Alt lå til rette for en strålende avslutningskonsert på Pstereo; mildt oppholdsvær, utsolgt festival og et feststemt publikum. Men Mew var aldri i nærheten av å toppe Dumdum Boys eller The Roots som har avsluttet festivalen de to foregående årene.
Det hele begynner ganske bra. Allerede på andre låt slår danskene til med en av deres største hit, «The Zookeeper's Boy» før de fortsetter med den fengende «Am I Wry? No». Og publikum koser seg, selv om det er romslig med plass foran scenen.
Men etter femtelåta «Snow Brigade», dabber det helt av og plutselig blir det nachspielstemning. Det er vi ikke klare for ennå. Heldigvis tar Mew seg sammen og etter et par låter spiller de «Hawaii» som for oss tilbake i godstemning.
Likevel blir ikke konserten helt den samme i etterkant, Mew klarer ikke å holde på intensiteten eller nerven som kreves for å henge med på bandets til tider svært høytflygende musikk og vokalist Jonas Bjerres lyse strofer. Bjerre hadde for øvrig ikke den beste dagen på jobben, og slet med flere toner. Men når alle utenom gitarist Bo Madsen forlater scenen, og Madsen etter mye om og men setter i gang med de første tonene til «Comforting Sounds», kjenner vi at Mew har noe likevel.
I bakgrunnen dekkes lerretet av en stjernehimmel, der en komet tilsynelatende fyker forbi idet den instrumentale delen øker i intensiteten. Det er da kjenner vi det; storheten, og vi takker Mew for at de har spilt for oss i 15 år. Men så mister de gløden igjen, de spiller for lenge og haler det ut, og glimtet av storhet forsvinner ut i natta.
Den uferdige avslutningslåta viser glimt av neste års comebackplate.
Mew bør nok tighte opp settet litt før den tid.
Anmeldt av VERONIKA SØUM
