Jeg gidder ikke løfte blikket en gang når familiens håpefulle konstaterer at årets julegaveønske er en gjenstand samtlige andre i samme aldersgruppe allerede har. Særlig, svarer jeg. Det er vel like sannsynlig som at alle andre får lov til både det ene og det andre, tenker jeg. Men i det hun forlater rommet sitter jeg likevel igjen med en snikende følelse. Er det virkelig sant? Er jeg den kjipeste moren på hele trinnet?
Tankene samles igjen om det jeg holdt på med, nemlig å skrive julekort. Det går sakte, veldig sakte. Jeg har ikke noe spesielt på hjertet. Det eneste jeg kommer på er å skrive er god jul og godt nytt år, og det er litt snaut når du først tar deg bryet med å sende et kort.
Det blir forresten ikke noe julekort fra året som har gått. Ikke et aldri så lite skrytebilde, kun et kort med nisser. For det var ikke noe som utpekte seg som et åpenbart julekort fra året som har gått. Hva gjorde vi egentlig i sommer? Hvorfor har jeg ikke tatt noen bilder? Jeg blar gjennom bildemappene. Det er noen bilder fra fjelltopper, en venninnetur og en storbyferie. Alt veldig innafor normalen, håper jeg, men likevel ikke godt nok for årets julekort, konkluderer jeg.Så skal listen over hvem som skal få en gave eller liten hilsen til jul skrives. Best å være litt i forkant, hvis noen ringer på døra. Det skjer jo som regel alltid. Da står jeg der uten noe i bakhånd.
Hmm. Utenom de selvskrevne navnene går også dette sakte. Det er ikke noen jeg tenker at jeg har hatt spesielt ekstra mye kontakt med i året som har gått, eller som jeg tenker ekstra mye på i disse juletider. Hva har egentlig skjedd i året som har gått? Ingenting? Her sitter jeg å skal gjøre opp status over året som har gått, og så er det ingenting som utmerker seg? Er det ingenting der jeg kan si at jo, det skjedde i 2016? Har jeg hatt et kjedelig år?
Og når konsentrasjonen svikter tyr jeg som de fleste til Facebook. Og der får jeg det slengt i trynet, året mitt på Facebook, satt sammen som en kavalkade. Nå var det tydelig vis min tur til å få speilet sannheten. Dagen før skrev en venninne på samme nettsted at selv om hun hadde hatt et tøft år, så viste bildene fra Facebook at det hadde vært mye fint også. I årskavalkaden til en barndomsvenninne dukker alt opp, ny kjæreste, første barnebarn, fantastiske matretter, ferietur til Thailand, og ikke minst rolige stunder med «noe godt i glasset».
Inntrykket av at jeg har hatt et sparsommelig år på opplevelsesfronten blir helt klart forsterka av min årskavalkade. Vil du dele med venner, står det. Ha-ha, nei. Jeg er jo lei av å dokumentere alt, trenger ikke det, trøster jeg meg med. Er så lei av selfies. Stivt smilefjes mens jeg stirrer inni kamra, nei det gidder jeg ikke. Likevel sniker det seg frem en liten tvil: Har de andre hatt det bedre?
Men en ting festet seg fra egen årskavalkade. I året som har gått har du gitt 1800 liks, står det. Seriøst? Har jeg trykket liker nesten to tusen ganger i året som har gått? Rundt regnet har jeg gitt fem «liks» om dagen til ting jeg liker i andrs liv.
Jeg hever hodet og tenker stolt: Hvis jeg skulle gitt «liks» til mitt eget liv hver dag, da hadde det garantert blitt flere enn fem. Bare så du vet det Facebook.
Les tankestreif av Kjerstin Rabås: