Ikke noe annet materiale har skapt så mange sagn, omtale i sagalitteraturen, ordspråk, myter og eventyr som jern og stål.
Faktisk ikke annet enn to varianter: jernet er et metallisk grunnstoff, lett å smi, som med bare 0.7 prosent karboninnhold får en helt annen karakter og blir til hardere og herdbart stål. Rikdommen i slik folketro henger nok sammen med to trekk: den store nytteverdien, og vanskene med både å framstille metallet og beherske smiteknikker. Vi kan begynne med uttrykk som vaffeljern, jernhelse og nerver av stål, og ordspråkene «Ha mange jern i ilden» og «Smi mens jernet er varmt». De sier at jern brenner opp dersom du legger for mange jern inn i smiessa, og at smeden må være kjapp når han smir for å utnytte varmen, ellers blir det ikke nok utkomme av arbeidet. Som vi vet er utrykkene nå i vanlig bruk og med et langt bredere innhold.
Etter arkeologiske utgravinger med 14C-dateringer av trekolbiter vet vi at framstilling av jern basert på myrmalm i Norge begynte så tidlig som 300 f.Kr. Trøndelag utmerker seg med stor produksjon med en typisk teknikk, i bruk fram til 600-tallet, som hos oss var en skriftløs periode. En ny teknikk blir tatt i bruk i vikingtida og varer fram til Svartedauden. I denne perioden er det Østlandet som dominerer, mens en tredje metode får et visst omfang i Østerdalen på 1400-1800-tallet, virksomhet som ga opphav til ordet jernvinna = jernonna. Rester etter smelting finner vi i form av slagghauger. De fleste i «seterbeltet», der det var tilgang på malm og ved. Fra 1600-tallet har vi ved jernverkene produksjon av industrielt omfang, basert på bergmalm.
Folk har nok spekulert mye på hva slaggvarp og slagghauger sto for. På norsk har vi fått uttrykket blestergrop, som ofte ikke står for annet enn kolmilegropa ved anlegg fra middelalderen. På svensk ble uttrykkene hedningebläster og käringbläster brukt. Siste uttrykk om en steinsatt grop i bakken, typisk for den siste perioden. I Fyresdal har jeg støtt på «tussehaugar», som ingen måtte røre. Noen har vist seg å være slagghauger fra middelalderen.
Det var stål som hadde magisk virkning. I vogga til et nyfødt barn skulle du legge et stykke stål, for å hindre at tussene kom og etterlot en bytting. Først etter dåpen var barnet trygt. Et guttebarn skulle helst ha en kniv, ei jente en saks. Over fjøsdøra skulle en sette stål for å sikre kyrne og avdrått. Å lage godt smibart jern klarte mange, mens godt stål var vanskelig å framstille før en fikk moderne raffineringsmetoder på 1800-tallet.
Gode smeder var ofte dverger eller underjordiske, gjerne kalt tusser. Johannes Skar i Setesdalen forteller om varmsmiing av ljåer, fulgt av kaldhamring av eggen, kalt tynsling. Slikt arbeid kunne også utføres av tusser. Mannen med ljåen, ofte også med et timeglass , var et uttrykk for pesten, som rammet alle, høy og lav, i likhet med graset i slåtteenga.
I Volsungesagaen om Sigurd Fåvnesbane fra 1200-tallet hører vi om dvergen Regin, som smidde to deler av et sverd til det fullgode sverdet Gram, som Sigurd brukte for å drepe dragen Fåvne. Deler av sagaen finner vi i ei folkevise, som er særlig levende som sangdansen Regin smiður under Olsok i Torshavn. En annen rik kilde er Didreks saga, som står for Teodoricus av Verona, som var konge hos østgoterne rundt år 470. Her heter smeden Vølund, som laget et så godt sverd at det delte en strydott i to når den seilte med vannet i ei elv mot eggen av et sverd (stry er fibre av hamp). Men det gode sverdet ble i sagaen smidd av jernspon, som ble blandet med gåsefór, hvoretter gåsemøkken ble brukt som råstoff for ny utvinning av jern til et sverd nr. 2. Dette ble gjentatt. - Denne historien kan bare tolkes som et forsøk på å villede folk, slik at smeden kunne beholde kunsten og dermed markedet for seg selv!
Ved registrering og noen få utgravinger i Trøndelag er det fastslått at teknologien som ble brukt i eldre jernalder var stedegen, særlig hva gjelder omfang på hvert sted og driftsmåte. Anleggene er tallrike og teknikken optimal. Både kunnskapen og organiseringa må ha vært et monopol for en gruppe storbønder eller høvdinger, helt i samsvar med Didreks saga.
Det var overraskende å finne rester av Didreks saga som sagn notert i 1868 i Hallingdal. Kongen er borte, og sverdet er skiftet ut med ljåer. Men strydotten og kvaliteten for eggverktøyet går igjen som tema!
Mange har forsøkt å lage jern på gammelmåten. Det er særlig middelalderens smeltemetode som frister smeder til å forsøke seg. Med kjent ovnstype, bruk av myrmalm etter røsting, trekol fra kolmilegroper og blåsebelger er de ytre trekkene godt kjente. Allikevel har ingen klart å gjenskape den vellykte teknikken, slik den dokumenteres i kvaliteten av blástr-og fellujárn, som fins i bl.a. Kulturhistorisk museum i Oslo, oppgitt med priser i lovboka Jónsbók fra Island 1281. Heller ikke som kjent utbytte og slaggkvalitet fra funnmateriale. Bak funnmaterialet kan en ane en komplisert prosess, kanskje en parallell til drøvtygginga hos kua, med to trinn!
Mye mer kunne nevnes her. Sagaen om Egil Skallagrimsson på Island, som hadde mange smeder i arbeid, og som klaget over arbeidspresset, eller Asbjørnsen og Moes eventyr Smeden som de ikke torde slippe inn i Helvete. Eller barnesangen «Sporven sat på liudør’n, pipa ville ikkje låte, gjekk han seg til Sjugurd smed, budde burt i ein bråte. Sjugurd tok stanga, slegga og tanga, ping, pang, ping, pang. So var pipa god igjen.»