Med et sett som gikk fra soul, blues og rock til folk og gospel, fikk Ruthie Foster opp temperaturen i Vår Frue kirke søndag kveld.
Hun kan sjarmere en gråstein med sin himmelske stemme, men framsto minst like fin som menneske i måten hun formidlet historier og snakket til publikum på. Det ble en solid og passende avslutning av fire dager med bluesfest.
Foster startet karrieren i et kirkekor i Texas, og er siden blitt nominert til Grammy for beste moderne bluesplate (2009). Nylig vant hun pris for beste moderne og beste tradisjonelle bluesalbum i Blues Music Awards i hjemlandet. Det er lett å skjønne hvorfor folk liker henne.
Musikken er varm, sjelfull og vakker, framførelsen nær prikkfri. Hun hadde med seg fullt band, som ga liv til låtene og historiene hun fortalte, med vibrerende hammonorgel som et effektivt og nydelig virkemiddel. Særlig gitaristen fikk vist seg fram med teknisk briljante soloer, men også resten av bandet imponerte.
Foster kontekstualiserte ofte låtene i forkant, knyttet dem til bestemte minner, eller fortalte personlige historier fra sitt eget liv. Som om den ikke så musikalske faren hennes, som ofte sang på låten «Woke up this morning». Det ga låta merverdi da de spilte den like etterpå.
Frue-kirka var en tilnærmet perfekt ramme for konserten, med en klang som bar fint gjennom kirkerommet. Selv om Foster var engstelig for at volumet var for høyt, burde det etter min smak ha vært enda høyere.
Gospelkoret Melhus Soulchildren fikk æren av å åpne konserten med to sanger. De gjorde en god opptreden, og fikk også skryt fra Foster etterpå.
Deretter fikk vi en liten bonuskonsert. Hans Theessink og Terry Evans spilte på festivalen fredag og lørdag. Men da de fikk høre at Ruthie Foster skulle spille kirkekonsert søndag, ba de også om å få gjøre noen låter.
Terry Evans fra Mississippi startet også karrieren i det lokale gospelkoret. Siden var han gitaristen Ry Cooders samarbeidspartner i mange år. Han har jobbet med mange av de største innen bluesen, men har også gitt ut flere egne plater.
Gitaristen Hans Theessink spiller Mississippi-blues med slide og nyter stor anerkjennelse for sitt Piedmont-fingerspill. Sammen med Evans dynamiske soul- og bluesstemme fikk vi en nydelig oppvisning i akustisk Mississippi-blues.
Kvelden ble avsluttet med et felles nummer der Ruthie Foster sørget for å få Theesink og Evans opp på scenen, til publikums store begeistring.
En bedre avslutning kunne vi knapt ha fått.