I 1994 kom «Parklife», et høyvannsmerke både for Blur og britpop-bølgen. Først 20 år senere, en rekke musikalske prosjekt i en rekke retninger til tross, kommer Damon Albarns solodebut.

Med sin resignerte, ensomme grunnstemning og personlige vitnesbyrd på grensen til det selvbiografiske, kunne ikke «Everyday Robots» stått i sterkere kontrast til mye av britpopens posering, revirmarkering, ironiske distanse og etter hvert noe slitsomme karikering.Låtene her har sterkere slektskap til «This is a Low» og «The Universal» enn «Girls And Boys» og «Country House», om vi skal holde oss innenfor Blur-universet.

Albarn har brukt mye av tiden siden Blurs kommersielle toppnoteringer midt på 90-tallet på å distansere seg fra gladpopen, på å være interessant i stedet for populær. Han har ikke hatt meg med på laget hele veien gjennom Gorillaz, «Mali Music», Good, the Bad & the Queen og de opera-inspirerte sceneoppsetningene «Dr Dee» og «Monkey – Journey to the West». Alltid prisverdig smart, ambisiøs og søkende, alltid interessant å følge og med sporadiske innertiere, men stadig vanskeligere å få hjerte for.

De siste 15 årene har han først og fremst vært konseptkunstner, selv på det mest utadvendte popprosjektet Gorillaz sørget han for å tviholde på distansen gjennom et slør av anonymitet og en konstruert tegneserieverden. Nå trer hverdagsmennesket Damon Albarn fram, presentert i avslørende og skarpe gråtoner. Isolert sett slett ikke noe suksesskriterium for god popmusikk men akkurat her føles det som en lettelse å bli kvitt alle filtrene.

Albarn har selv beskrevet plata som «musikk for tomme klubber» - i det ligger både en konkret ensomhetsfølelse, en opplevelse av at noe har tatt slutt – men det kan også tolkes dit hen at ting var bedre før. Plata har definitivt et snev av nedtur og blåmandag over seg, og det stikker dypere enn Albarns sammensunkne positur på coveret. «Everyday robots on our phones» som første tekststrofe gir riktignok grunn til å frykte et teknologiskeptisk gammelmannsalbum, støttet av titler som «Lonely Press Play». Det er litt det også, men heldigvis mye mer. Fortsatt er det islett av nostalgi i det Albarn gjør, men dette er hans egen minnebok, og ikke en karikatur av en hel nasjons nære historie.

Førsteinntrykket er kanskje hverdagslig. Jeg hadde ventet mer sonisk galskap, for å være en mann som har spredt tentaklene utover et så bredt musikalsk spekter, låter det overraskende streit. Har det å gi ut musikk under eget navn virket mer tyngende enn frigjørende? Men under overflaten er lydbildet, skrudd i samarbeid med Richard Russell, langt mer boblende og interessant enn man først kan få inntrykk av.

Den skingrende fiolinen på tittelsporet er en urovekkende detalj som hadde hørtes riktig ut på et Robert Wyatt-album, eurojazz-piano mystifiserer og løfter «The Selfish Giant», Brian Eno bidrar flott på høydepunktene «You & Me» og den hjertelige, avsluttende hymnen «Heavy Seas of Love», mens år med elektronisk lek og eksperimentering her er destillert ned til et ytterst smakfullt og desto mer effektivt minimum.

Men først og fremst handler «Everyday Robots» om nydelige og rørende sanger, skrevet med gjenkjennelig klo, men med en helt annen ro enn tidligere. Ikke minst kler det lavmælte uttrykket stemmen hans, Albarn har jo alltid sunget klart best på balladene. «Mr Tembo», en pludrende trall om en babyelefant han møtte i Tanzania, er den eneste låten som minner oss om at Albarn også kan ha betydelig irritasjonspotensial.

Overgangen fra tegneserie til selvbiografi gjør det kanskje mindre lettlest, men dette er et album som fortsatt, etter godt over ti runder, bare blir bedre og bedre og for min del seiler inn på pallen over det beste han har gjort. Ikke minst maner han fram en grunnstemning vi som er blitt voksne i takt med Albarn kan kjenne i ryggmargen. Det som gjør livet verdt å leve ligger ikke lenger i euforien, manien og overdrivelsen som en gang gjorde at «Parklife» fikk oss til å føle oss høye og mørke.

Nei, for oss hverdagsroboter ligger heller utbyttet i de små detaljene som ikke ligger oppe i dagen. Skjønnheten du med årene har lært å anstrenge deg litt ekstra for å se og for å fortjene, som forsvinner om du blunker litt for lenge – eller ikke hører godt nok etter.

Høydepunkt: «You & Me»

Anmeldt av VEGARD ENLID