Dere har funnet dere en fin benk. Med boller og sol. Og hund!

– Ja, det var surt da vi satte oss ned, men nå er det deilig. Vi har vært ute og rusla litt i byen i finværet. Gått en liten tur med Mixie.

Mixie er en veldig, veldig liten hund!

– Ja, det er en chihuahua, hun er seks år og voksen, men hun er nok enda mindre enn hun skal.

Så dere to har vært et par med felles «barn» i mer enn seks år?

– Hehe, nei, hunden er Christinas, vi har bare vært sammen i én måned.

– Ja, Mixie er min. Jeg har en border collie også. Jeg hadde lyst på en mindre hund, men jeg visste ikke at hun var så liten da jeg fikk henne. Jeg så moren hennes og tenkte: En sånn hund vil jeg ha! Men moren er mye større. Mixie veier bare 1,3 kilo.

Det var ikke stort. Betyr det at hun er en kortvokst chihuahua?

– Hehe, hun var i hvert fall den minste i kullet. Men hun kan, hvis hun vil. Jeg har faktisk gått helt fra Fossegrenda og til byen med henne. Da var hun sliten, jeg har ikke sånn veske som jeg putter henne i. Men det er veldig kaldt for henne nå, jeg pleier ikke å ha henne med så mye ut om vinteren. Hun liker seg bedre om sommeren. Da bruker hun å ligge i sola og pese, det er jo en rase som kommer fra Mexico.

Men taco spiser hun ikke?

– Det kan hun spise, ja. Hehe, hun spiser alt, bortsett fra salat.

Hun trenger såvisst ikke slankekost! Hun ser ut til å like både skolebrødet og pizzabollen deres, der hun har funnet seg til rette på fanget ditt, Petter. Er du vant til hunder fra før?

– Nei, hjemme hos oss har vi hatt rasekatter. Jeg er blitt vant til hundene til Christina, men jeg er livredd store hunder, for en schæfer holdt på å ta livet av meg da jeg var liten.

Da var det fint at Mixie er så bitteliten. Men er det lyd i henne, Christina? Vi hører jo bare noen frosne musepip ...

– Lyd, ja! Hun tror hun er en stor vakthund som kan skremme store hunder. En gang vi var i Ladeparken med henne, sto hun og bjeffet på en diger rottweiler!

Da lever hun farlig. Det kan vel i det hele tatt være skummelt å være så bitteliten?

– Det er litt skummelt der det er mye folk, man ser henne jo ikke så lett, så da kan hun bli trampet på. En gang, da jeg satte henne ned på gulvet på butikken, var det en som spente til henne, uten at han mente det. Hun er jo egentlig en sofahund, men hun pleier er å få være med en del ut, lell. Om vinteren har hun et par gensere som hun bruker. Men jeg har ikke noe rosa som jeg putter på henne, nei, det synes jeg blir litt drøyt.

Får du mange «Paris Hilton/veskehund»-kommentarer?

– Nei, men jeg blir ofte stoppet av folk som synes hun er søt. Det er mange ungjenter som stopper. Og begynner å råhyle. Hun er en veldig kontaktskaper.

Hvordan møttes dere to tobeinte da?

– Vi møttes på nettet. Christina og jeg fikk veldig godt kontakt, så jeg hadde lyst til å møte henne. Jeg kommer fra Mosjøen, og vi hadde kontakt i to–tre måneder før jeg kom ned hit. Nå er jeg i ferd med å flytte nedover.

Det hørtes spennende ut! Hvordan var det første møtet?

– Da Petter ringte på døra mi, var jeg ganske nervøs. Men inntrykket var i hvert fall ikke negativt!

– Hehe, jeg tror begge var nervøse ...

En fremmed mann på dørstokken, måtte du godkjennes av hundene før du slapp inn, Petter?

– Hehe, vi ble gode venner, vi.

Det er et ganske stort skritt å flytte til en ny by?

– Ja, men jeg har hatt lyst til å flytte lenge. Mosjøen er ei grop med fjell rundt. Norges største navle. Mamma og pappa bor jo der, men de er sørtrøndere begge to, så jeg har mye familie, både her i byen, i Snillfjord, Orkanger og Hemne.

Da er det jo bare å gjøre trønder av seg tvert!

– Ja, jeg kan legge om dialekten også hvis jeg vil, men de eneste gangene jeg gjør det, er når jeg er hos mormor i Snillfjord. Hun har en så gammeldags dialekt fra bygda at det kan være vanskelig å forstå henne innimellom.

Bor du hos familie når du er her i byen?

– Nei, jeg flyttet rett inn til Christina.

Så romantisk. Og nå ligger våren foran dere.

– Ja. Og i dag skal vi kose oss i sola!