Så lenge begge bein står stødig på landjorden, er norsk politikk restriktiv og konsekvent. Alkohol er dyrt og tilgjengeligheten er begrenset. Begge deler er virkemidler for å redusere drikkingen. Og det virker, selv om vi drikker mer enn før og flere får alkoholrelaterte sykdommer.
Når vi er på vei opp i luften og skal fly utenlands, eller ta båt til det store utland, er derimot alkoholpolitiske hensyn byttet ut med distriktspolitikk og næringsvennlighet. Flyplassenes utenlandsterminaler er et mekka for alle som, helst på hjemtur, er på jakt etter øl, vin og sprit til rabattert pris. Taxfreebutikkene selger også parfyme og andre varer, men det er flaskene som tar plass og oppmerksomhet. Og ikke bare det. Ved avgang fra utenlandsterminalen på Værnes er det i praksis ikke et valg om du vil stikke innom taxfree eller ikke.
Ellers i samfunnet er det organisert slik at det er opp til oss selv å avgjøre om vi vil gå innom en butikk eller la være, for ikke å si hvilken butikk vi velger eller dropper. På tur gjennom byen eller et kjøpesenter, er det opp til oss selv om vi vil gå innom Polet. Vi må ikke, men vi kan. Før flyet går til København, Malaga eller hvor det måtte være i et utland, MÅ vi gå gjennom den butikken som Avinor har valgt for oss.
Vi må gå mellom reolene for å komme til ventehallen. Det er et system som ligner veldig på den ikke veldig sympatiske ordningen i mange katedraler og museer i utlandet, der du må gå gjennom suvenirbutikken for å finne utgangen. Ikke nok med det. Utenfor utenlandsterminalenes inngjerding er vi vant til at Vinmonopolets åpningstider setter begrensninger. I dagligvarebutikkene er det ikke lov å selge øl etter klokken 20. Har du derimot kjøpt flybillett til utlandet, kan du i prinsippet kjøpe sprit når du vil.
Det er den samme staten som forvalter alkoholpolitikken som eier og driver flyplassene. Avinor, som er statens redskap i luften, er taxfree-handelens beste venn. På Oslo Lufthavn utgjør utleie av lokaler til kommersiell virksomhet hele 61 prosent av inntektene. Passasjerene betaler i realiteten til Avinor på to måter: Via flybilletten betales en passasjeravgift som er en avgift staten krever inn for å drive flyplassenes og lufttrafikkens tjenester. Resten betaler vi i form av parkering, handel og restauranter. For hver hundrelapp vi legger igjen til Avinor, er på den måten 39 kroner passasjeravgift, mens 61 kroner går til taxfree, parkering og pølse med brød.
Avinor forsvarer dette med at fortjenesten deres på de store lufthavnene går til å ruste opp de mindre og ulønnsomme flyplassene. Ellers i samfunnet er det slik at de fleste av statens forvaltningsoppgaver betales av skatter og avgifter. Størstedelen av statens oppgaver i luftfarten betales fra kommersielle inntekter. Det er ikke i seg selv problematisk, men det som gjør saken smått absurd er at spritsalg finansierer flyplassutbygging. Avinors strategi i sammenheng med andre politiske mål, gjør taxfreebutikkene til et underlig skue.
La gå at taxfree er populært at det er et fristed for avgiftstrøtte nordmenn. La også gå at politikerne av de årsaker ikke våger å pirke borti ordningen. Prinsipielt er det likevel helt på snørra. «Alkoholpolitikken må være restriktiv. Det er også viktig å begrense klimautslippene». Men disse to fanesakene gjelder ikke når det kommer til reiser med fly til og fra utlandet. Siden 1. juli har utenlandsreisende kunnet glede seg over mulighetene til å ta med mer vin hvis de dropper tobakken. Det har ikke svekket dobbeltmoralen. Finansminister Siv Jensen (Frp) har kanskje ufrivillig på den måten satt fart i diskusjonen om finansieringen av Avinor og fremtiden for taxfreeordningen.
Det er ikke engang nødvendig å være alkoholpolitisk pietist og mørkemann for å se det underlige i situasjonen. Statens institutt for alkoholforskning (Sirus) har påvist at det avgiftsfrie salget øker det totale alkoholforbruket. Og det er altså staten selv som er langeren.
Selv om Avinor krever godt betalt fra sine leietagere, tyder ingenting på at lokalene blir stående tomme når Oslo Lufthavn nå er i ferd med å utvide. Det er et tydelig tegn på at private aktører har funnet et lukrativt marked, med staten som langer og tilrettelegger.
Når utenforskap, god råd, taxfreehandel og en innenlandsk streng alkoholpolitikk tømmes i samme gryte, får vi et sterkt men uforutsigbart brygg. Resultatet kan og bør bli at taxfree-sjappene stenges. Folk som flyr utenlands, har råd til både å betale litt mer for flybilletten og for konjakken.
Det er på tide å tømme ut spriten og rydde i argumentasjonen.