Sett i tilbakeblikkets klarsyn er Seigmens 90-tallssuksess et fascinerende fenomen. Til tross for et enkelt, grågustent og gotisk utrykk, musklet bandet seg inn i den kollektive norske folkesjela med noen øreormer av noen monsterhiter med «Metropolis» og «Slaver av Solen». Det var et ørlite tidspunkt her hvor det var umulig å ikke la seg bli berørt, enten man elsket eller hatet bandets intense inderlighet. Selv var jeg følsom fjortis og havnet klart i førstnevnte gruppe.

Nå ti år etter bandets første av flerfoldige konsert-comeback – og med et album fristilt fra status som tidsdokument – står dessverre bandets grunnleggende egenskaper i et langt grellere lys enn de gjorde i glansdagene. Aller verst ut kommer tekstforfatter Kim Ljungs kvasi-filosofiske og floskeltette lyrikk og vokalist Alex Møklebusts patosfylte avlevering av disse. Her er stoff som kunne gjort brisne dansebandgeneraler flaue.

Det blir heldigvis aldri verre enn på «Tenn alle lys» som forhåpentligvis forblir det klammeste stykket musikk jeg blir nødt til å oppleve i 2015. Ellers er det meste som forventet, om enn i tryggeste laget. «Enola» har blitt et album som holder de søkende og til dels røffere kvalitetene som lå til grunn for bandets tidligste album, på en armlengdes avstand og legger seg med dette betydelig nærmere gjennombruddet «Metropolis» – et album som bandet selv famøst omtalte som et nødvendig feilgrep. Merk: Denne har i motsetning til «Enola» effektiv låtskriving og bedre lyd.

Det er med andre ord også forsvinnende lite igjen av kløkten og ambisjonsnivået som preget bandets svanesang og undertegnedes personlige favoritt «Radiowaves» – utgivelsen som kjapt skrellet av deler av den voksende publikumsskaren. Følelsen av at vi derfor nå sitter igjen med et «minste-felles-multiplum»-Seigmen – lyden av en bevisst stagnasjon – er påtakelig.

Og mens det fortsatt er noe jeg engang elsket langt her inne et sted – og deler av låtmaterialet sikkert kan fungere greit som fyllmateriale mens utsolgte saler skriker etter «Döderlein» og «Hjernen er alene» – er det vanskelig å komme over at «Enola» har blitt helt fullstendig overflødig.

P.S. Albumet kommer 13. april.

Høydepunkt: «Monokrom»

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN