For meg er det første minuttet av «So Young», første låt på Suedes første album, musikalsk fullkommenhet. Fra den første, gnistrende gitarakkorden er det popmusikk på sitt aller mest uimotståelig forførende, dekadente, seksuelt ladede og elegante. I mine ører kunne i det hele tatt Suede knapt gjøre feil på sine to første plater, delvis også den tredje, gitt ut mellom 1993 og 1996.

Lyden av Brett Andersons feminine, hulkende knekk, paret med Bernard Butlers og senere (og i litt mindre grad) Richard Oakes' knivskarpe gitarmelodier – virker på meg slik bjella virket på Pavlovs hunder. Å høre Suede på sitt beste i dag, kaller fortsatt fram bilder, lyder og lukter – av Benson & Hedges- og Silk Cut-sigaretter kjøpt på Sørensen tobakk i Dronningens gate. Nysverta hår. Fretex-skjorter og -skinnjakker med lang snipp. Vinrøde Dr. Martens. Augustdager på Munkholmen med «Trash» gjallende fra medbragte ghettoblastere.

Samtidig: Jeg hadde virkelig gitt opp Suede. Bandets to forrige plater, «Head Music» (1999) og «A New Morning» (2002), samt Brett Andersons helgrå soloforsøk, låt som om den farlige arrogansen var byttet ut med mett selvtilfredshet. Energien var fraværende, dopet som en gang var bensin på bålet var nå begynt å slite på dem. Disse platene setter i gang helt andre reflekser hos meg. De minner om etableringsangst, det energitappende ved et rutinepreget voksenliv.

Så til tross for at singelen «It Starts and Ends With You» låt fint og veldig nært det klassiske lydbildet, var forventningene mine ekstremt lave før bandets første plate på over ti år. Men de blir gjort grundig til skamme. Om bandets to-tre første plater gnistret av ungdommelig energi og de to neste var lyden av kvapsete forfall, må «Bloodsports» sies å låte som en ekstremt fruktbar og motiverende 40-årskrise, her tas det sikte på pallplass i Birken!

For «Bloodsports» er et særdeles heltent og gjennomført forsøk på å vende tilbake til glansdagene. Det låter høyt, kvasst, bombastisk og stort – enda viktigere er det at bandet tydelig har tatt seg på tak og jobbet knallhardt med tanke på låtskrivingen. Her er det mange eksempler på Suedes særegne og besnærende suksessformel; sangmelodien som møter og snor seg rundt en nesten kontrapunktisk gitarmelodi. Både Brett Anderson og gitarist Richard Oakes er på hugget, og følelsen min av å komme hjem er overveldende. Den første drøye halvdelen er viet utadvendte og fengende glamrockere (avsluttet med den skamløst «Trash»-hintende «Hit Me») med hitpotensial, jeg har likevel enda mer sans for slutten av plata, der de utforsker mørkere stemninger.

Så må jeg likevel innrømme at både de og jeg er blitt eldre, og at mye av mystikken og undergangsdriften er borte. Suede anno 2013 opererer i et slags kunstnerisk vakuum, som en vakker raritet løsrevet fra samtiden. De følger også sin egen formel litt for trofast; de har jobbet så hardt og godt med å unngå å være en parodi på seg selv at de har endt opp som en god, men litt steril imitasjon.

Noen «Suede» eller «Dog Man Star» er nok ikke «Bloodsports». At Suede i 2013 likevel skulle lage ei plate som er helt i nærheten av «Coming Up», hadde jeg virkelig ikke trodd. I likhet med sistnevnte plate er «Bloodsports» vital og overskuddspreget, men samtidig litt for selvbevisst og litt for mye kretsende rundt ideen om Suede, til å være helt der oppe.

Høydepunkt: « Sometimes I Feel I'll Float Away»

Anmeldt av VEGARD ENLID