Først var han sørgelig underkjent som flott, særpreget sanger i bandet The Czars på et knippe sterke album i første halvdel av 2000-tallet. Så, med folkpopbandet Midlake som backingband, solodebuterte han med «Queen Of Denmark». For noen av oss et av årets album i 2010, med bittersøte sanger om filmstjerner og forhold.
Siden sist har Grant fått HIV og vært gjennom et samlivsbrudd. De første sangene på «Pale Green Ghosts» er sval, syrlig elektro-pop, fjernt fra det organiske soundet på forgjengeren. Her er det meste skarpere, mer skrudd i kantene, også i sangene som musikalsk ligger i samme leie som sist. I «GMF» synger han at til filmen om ham, kan de grave opp liket til Richard Burton til hovedrollen.
«Pale Green Ghosts» er mørkere, mindre innsmigrende, fortsatt om forhold og film. Som låt er ikke «Ernst Borgine» her like bra som «Sigourney Weaver» sist, men som oppfølger er dette en styggpen triumf.
Høydepunkt: «GMF»
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
